Leikene fortel kulturhistorie

Den følgjande serien er basert på bilete og tekstar på omslaget (baksida) av årbøkene frå 2004 til 2008. Serien er i åtte delar.

Petter og trehesten Palmin

Leiker1
Foto: Ida Risvik Langdal.
Tekst: Kolbjørn Aune.

Petterguten og trehesten Palmin var gode bussar. Petter Risvik, som guten heiter, har i dag vorte 75 år og vaksen kar. Hesten er over hundre år og står oppstalla hos «Folket i Flatvika». det vil seie på Kystmuseet i Sør-Trøndelag, som held hus på Hitra. Petter fortel at oldemor hans arbeidde med sauming hos presten. I åra 1896–1906 var det ein kapellan som heitte Johan Kristian Simonsen. Han kjøpte leikegampen til sonen Arvid, og presten sjøl skal ha laga seletøyet. Da gutten Arvid voks i frå leiketøyet, fekk oldemor Mathea hand om hesten. Ho gav han til barnebarnet Alfred Marius (f. 1910), som vart far til Petter Risvik. Og ein gledens dag i dei harde trettiåra vart Petter den stolte eigar av hesten Palmin.

Speldåse frå Hemne

Leiker2
Foto: Ola Grefstad.
Tekst: Kolbjørn Aune.

Denne speldåsen (13 cm høg) ved Hemne Bygdemuseum har hørt til ein gutunge (f. 1906) i Hemne. Speldåsen var ein gave som skapte glede og forundring. Først legg guten merke til dei fargerike klovnane på dåsen. Og soldatane på spelskiva. Artig. Så dreg han i sveiva, og eit under skjer. Musikk og fem enkle tonar fyller stua. Enda artigare. Fjeset smiler, kroppen ruggar taktfast, og guten sveivar igjen. Han sovnar med speldåsen den kvelden, og mange kveldar. For ein rikdom. Ein annan speldåse frå denne tida veit vi kosta 65 øre.

Speldåsene var enkle mekaniske musikkinstrument: Ei rørleg plate eller ein valse med stålstiftar som sette metalltunger i vibrasjon. Tungene var avstemte til tonane i skalaen. Speldåsane kunne drivast manuelt med sveiv eller av eit urverk. «En liden Kasse med et Drivværk, der spiller Melodier», fortel Dansk Ordbog frå 1848. Dei første speldåsane vart laga på 1500-talet, og sist i 1700-åra kom meir «moderne» typar. Sveits og Nederland produserte dei mest avanserte rundt 1900, og det var da dei vart populære her til lands.

Utklippsfigurar

Leiker3
Foto: Ola Grefstad.
Tekst: Kolbjørn Aune.

Du har sikkert hørt om utklippsdokker, og var du småjente i barndommen, har du kanskje leikt deg med figurar. Gutane, som skulle bli hardbalne karar, leikte oftast maskulint med båtar og hestar. Utklippsdokkene kom sistpå 1800-talet og var å finne i vekeblada. Enten trykt på ei av bladsidene eller som innlegg i bladet. Dei fanst også på vaskepulverpakkar og annan emballasje. Det var utviklinga av fleirfargetrykk som gjorde utklippsdokkene så populære. Det blir framleis laga og selt utklippsfigurar, og merkeleg nok skapar dei glede (iallfall kortvarig) hos rastlause notidsungar med dataspel og elektroniske greier i hopetal.

Dyr og bygningar var også populære utklippsfigurar. Huset (38 cm langt og 30 breitt) på biletet har hørt heime på ein gard ved Vinjefjorden. Ivrige barnehender klipte ut huset og lima det saman ein gong i 1920-åra. Seinare vart det gjømt som minne om glade barnedagar. I 2006 sender eit kjent firma «utklippbare papirtelefoner med interiørblader for å markedsføre sine egne trådløse telefoner».

Leikebåtar

Leiker4
Foto: Ukjent.
Tekst: Eilert Bjørkvik.

Å leike med båter var helst for gutter mens jenter helst skulle leike med dokker. Båtene ble det leika med i sjøen eller i tjønner. De kunne være sjøllaga av ei enkel fjøl med påspikra rorhus og påsatt mast, eller båtene kunne være laga av voksne som modeller av virkelige båter. Bernhard Worpvik (1889–1977) i Råkvåg laga denne modellen av en listerbåt i 1950-åra. Eieren, Terje Frandsen, var da i 10-årsalderen. Bernhard laga også modeller av notbåter, blant annet en der motoren var et urverk. Notbåten «Lyn» var det populært å leike med. Den var mer en «bruksbåt» som leike enn listerbåtmodellen.

En annen modell som ikke var brukt som leike, var ranværingsmodellen som Bernhard vant i ei utlodning som Redningsforeninga i Råkvåg hadde i 1950-åra. Denne modellen var laga av Olaf Røstvold. Den er bygd av «bord» og ikke uthola av et trestykke. En sjelden gang har modellen vært prøvd på sjøen slik som bildet viser.

Leike-strykejern

Leiker5
Foto og tekst: Hilde Murvold Borgfjord.

Margrethe Jørgine Murvold var født i 1912 i Sørdalen i Åfjord og vokste opp på et lite småbruk. Unger som vokste opp tidlig på 1900-tallet, fikk tidlig arbeidsoppgaver og ansvar. De var en nødvendig arbeidsressurs, og tid til lek og egne aktiviteter ble svært begrensa, sett med våre øyne. Margrethe var den siste av søskenflokken som dro heimefra, og den som flytta heim igjen da faren trengte hjelp igjen. Strykjernet fikk nok Margrethe av faren sin. Han hadde vært omreisende handelsmann og hadde tidlig tilgang på varer. Strykjernet er som et ordentlig strykjern, men bare 10 cm langt. Det kunne varmes på ovnen slik mora varma sitt strykjern. Det var oppdragelse og læring i leiken. De leika det levande livet: med dokker, sølekaker, husdyr (av kongler og skjell) og husstell. De voksne var forbilder og læremestre, og herminga etter de voksnes rørsler og gjøremål var viktig. Barneoppdragelse og opplæring foregikk gjennom at ungene tok del i de voksnes arbeidsliv.

Hans og den mekaniske hunden Scottie

Leiker6
Foto og tekst: Hilde Murvold Borgfjord.

Hans Borgfjord fikk den mekaniske hunden Scottie som seksåring i 1936. Hans vokste opp på Borgfjorden ved Sandnesvågen i Jøssund. Han hadde tre tanter på farssida: Kristianne, Anna og Agnes. Tante Agnes (Schjelland) var født i 1902, og emigrerte til Amerika 19 år gammel. Hun drev Nordlys kafé i Seattle og var heime i Norge en tur i 1936.

Navnet Scottie står med store bokstaver på hundens ene side, og den har et flott dekken i oransje på seg. Scottie var veldig godt likt av Hans. Ørene og halen er slitt bort og er blitt erstatta med biter fra gummistøvler. Scottie må trekkes opp på sida, og så går han bortover gulvet mens han logrer med halen. Han har ei snor på ryggen som gjør at du kan styre han når han går bortover gulvet.

Det var storveies å få leiker fra Amerika, erindrer Hans. Han fikk en Ford i 1936, en liten gummibil, og det året han begynte på skolen, fikk han et armbåndsur med Mikke Mus på, akkurat det året Mikke Mus ble introdusert i Amerika. I 1934 fikk han klinkekuler fra Amerika. Hans syns han egentlig var veldig heldig som fikk så mange amerikagaver. «Jeg var enebarn, og det er nok derfor mange av leikene mine fremdeles er i god stand,» sier han.

Sprellemann og sprettnils

Leiker7
Tekst: Eilert Bjørkvik. Foto: Hilde Murvold.

Kjøpleiker var ikke så vanlige i min barndom på 1940-tallet. Her er to enkle leiker i tre, en sprellemann og en «sprettnils». Jeg kom over dem ganske nylig. Leikene framstår som enkle konstruksjoner av tre, hyssing og spiker, og de bærer ikke preg av maskinell produksjon. De enkelte delene som sprellemannen består av, er nok løvsag-arbeid. Det samme kan være tilfelle med sprettnilsen.

Sprellemannen er ikke utslitt ennå. I et stativ på 6 x 26 cm turner han ganske sprekt med forlengs og baklengs salto, når de nederste delene av «turnstativet» trykkes litt sammen, slik at hyssingen som turneren holder i, strammes.

Verre er det med sprettnilsen, som i sammenlagt form er 13 x 14 cm, men med god hjelp kan strekke seg til 60 cm. Han plages med en leddskade. Han må nok få et nytt ledd om han skal kunne gjenbrukes av barnebarn. Så fram med løvsag, hammer og spiker! Jeg vet ikke hvor leikene er kjøpt, men erindrer dem som jule- eller bursdagsgaver fra unge år.

Ellers husker jeg ikke at jeg hadde flere kjøpleiker, men noen var det nok. Det var helst heimlaga båter og andre småting som satte fantasien og leiken i gang, til forskjell fra i dag der småbarnsleiker som oftest er kjøpt husruv, gjerne med øredøvende (u)lyder. Rart det ble folk av oss – hvis det nå ble det.

Bisque-dokke

Leiker8
Tekst og foto: Audhild Brødreskift

Denne lille frøkenen ble funnet i en grøftekant på Gafset i Stadsbygda da en dreneringsgrøft skulle repareres i 2009. Hodet har tilhørt en såkalt bisque-dukke, en dukketype som ble laget fra slutten av 1860-tallet. Hodet, som er ca. 4 cm, er laget av uglasert porselen, og selve på dukken kan ha vært ca. 23 cm. Årsaken til at man kan tidfeste dukken såpass nøyaktig, er at det fram til slutten av 1860-tallet bare ble laget glaserte porselensdukker. Bisque, eller parian, som den uglaserte typen også kalles, ga dukken et mer realistisk kroppen skal være laget i stoff. Den har sannsynligvis også hatt hender og føtter i porselen, og størrelsen utseende med sin silkematt, hudlignende overflate.

Produksjonen av bisquedukker startet i hovedsak i Frankrike mot slutten av 1860-tallet, før man flyttet produksjonen til Tyskland på 1880- og 1890-tallet. Fra begynnelsen av 1900-tallet forgikk storparten av produksjonen i USA. Denne dukken ble laget i Tyskland, og er dermed fra perioden 1880-1900. Den lille damen bærer preg av å ha ligget ute, kanskje så lenge som hundre år, for hårfargen og rødfargen i kinnene er ganske slitt. Dukken hadde opprinnelig to hull i porselensdelen ved brystkassen. Det var disse hullene som ble brukt når man festet hodet til tøykroppen.

Siden vi vet omtrent når dukken ble laget, kan vi også gjøre oss noen tanker om hvem dukken tilhørte. Min oldemor Martha Gafseth (f. 1884) og hennes søstre Marit (f. 1889) og Karen (f. 1892) kan alle ha lekt med dukken som lita jente. Martha var den eneste av dem som fikk barn. Mormor Margit (f. 1913) kan ikke huske dukken fra sin egen oppvekst. Sannsynligvis hadde den da allerede startet sitt langvarige opphold i en grøftekant i Bertelmyra.