Om logoen vår

FH-logo_brun_liten

Fosen historielag har hatt denne logoen sia 1972. Figuren gjengir en bergtegning fra steinalderen fra Gjøljavatnet i Bjugn. Dette er veidekunst, fangstmannens bergkunst, trolig fra yngre steinalder. Figuren er malt på berget – med maling som har overlevd i fire–fem tusen år! Påfallende mye bergkunst er bevart i nåværende Bjugn kommune.

Figuren synes å bestå av to figurer, et stort dyr og et menneske som holder tak i dyret. Det merkelige er at både dyret og mennesket er uten hode.

Professor Kalle Sognnes ved NTNU, som vel er den som har studert fortidens bergkunst i Midt-Norge mest inngående, har en annen tolkning av figuren. Han skriver dette til oss:

Figurene, som er malt på berget, befinner seg på nordsiden av Gjøljavatnet ved foten av Almfjellet, som her er nesten loddrett.

Figurene ble funnet av geologen Thorolf Vogt i 1926 og undersøkt av arkeologen konservator Theodor Petersen samme år. Petersen hadde journalist Henry Røsoch fra avisa Nidaros med seg på ekspedisjonen. Røsoch skrev en lang og dramatisk beretning, som dekket det meste av forsiden på avisen 13. oktober 1926.

Theodor Petersen studerer figurene i Almfjellet i 1926. Foto fra Vitenskapsmuseet.

Theodor Petersen studerer figurene (utsnitt).

Hovedfiguren, som forestiller et hjortedyr, er ufullstendig. Hodet mangler, trolig på grunn av sprekk og vannsig nedover berget. Sannsynligvis er dyret en elg. Elgen er det vanligste dyremotivet i bergkunsten fra steinalderen i Trøndelag.

Det er vanlig å oppfatte dette som to figurer; en «elg» og et menneske med utstrakte armer.

Men når jeg nå ser nærmere på fotografier og avtegninger av figuene, kommer jeg til en annen konklusjon. Jeg har de siste par årene dekonstruert og analysert dyrefigurene i Trøndelag på en annen måte enn det som har vært gjort tidligere. Nettverket inne i dyrekroppen er uvanlig på våre kanter, men tar vi det bort, finner vi at dyret ble tegnet etter et mønster som var ganske vanlig i Norge i steinalderen.

Tegninger som viser den antatte arbeidsprosessen med figuren.

Kunstneren begynte med å tegne rygg og hode/hals som en sammenhengende linje. I mange tilfeller ble ikke denne omrisslinjen fortsatt ned i frembeinet – dette beinet så man i første omgang bort fra – halslinjen gikk rett over i buklinjen. Frembeinet ble lagt til seinere, ofte med linjer som ble først helt opp til rygglinjen.

Kroppen ble altså tegnet først, så ble beina lagt til, så ører og/eller gevir (dersom disse ble tegnet hver for seg), før arbeidet ble avsluttet med et eventuelt indre mønster, noe som er svært sjeldent i Trøndelag.

Så tilbake til min lesing av figurene: linjen som synes å danne armene til en menneskeskikkelse, er i virkeligheten strupen på dyret. Den andre figuren har altså ikke armer og er trolig ikke et menneske. Kanskje er det en hengende fisk?

Dessverre er kvaliteten på linjene svært varierte og de synes å være falmet enkelte steder. Det finnes dataprogram som kan forsterke ulike fargenyanser. Jeg har fått til en del brukbare resultater på bergmalerier andre  steder. Skal prøve på disse figurene også, men vet ikke når jeg får anledning.

Hvilken tid stammer tegningene fra?

Bergmaleriene regnes med blant den såkalte veidekunsten. Gutorm Gjessing, som studerte disse i Midt-Norge på 1930-tallet, mente maleriene var yngre enn ristningene og ble laget så seint som i eldre bronsealder. I dag er vel den alminnelige oppfatningen at bergmaleriene ble laget i yngre steinalder, men strengt tatt har vi ingen sikre dateringer.

Hva slags maling brukte de – som kunne holde seg i tusenvis av år?

Det er gjort svært få undersøkelser om dette, men de man har, tyder på at det er rust, dvs. hematitt – jernoksid, Fe2O3 – som finnes inne i berget. Rusten føres ut mot overflaten gjennom sprekker; her fordamper vannet mens jernproduktet blir sittende igjen, særlig i porer, men også generelt på overflaten.

Med dette som utgangspunkt kan man lage bergmalerier på to måter: 1) ved å skrape bort overflødig fargestoff som allerede finnes på berget. Dette ble hevdet av Kristen Michelsen som var sjef for konserveringslaboratoriet ved Historisk museum i Bergen, for figurer på Tingvoll på Nordmøre. Andre har ikke akseptert dette. Men på berget her finnes det faktisk rustfarge i tre forskjellige valører. 2) Alternativet er å skrape fargestoffet fra annet berg, eventuelt knuse opp hematittholdig (rødfarget) stein – dette finnes på samme gården i Tingvoll.

Normalt brukes bindemiddel for å lage maling. Men rester av bindemiddel er ikke funnet, heller ikke ved prøver i enkelte franske huler. Det antas her at bindemiddelet simpelthen var vann.

Vannet løser også opp silisum som er det vanligste bergartsdannende mineralet. Vann som siver ut av berget vil normalt også inneholde dette mineralet, og når det blir avsatt på berget gjennom fordampning og annet, danner det en tynn hinne som legger seg over og beskytter malingen. Michelsen påviste en slik hinne i prøven han tok på Tingvoll. Dette er sannsynligvis det som er tilfellet for det meste av det vi har av bergmalerier i Norge; disse ligger nemlig ikke under overheng, som har  vært hevdet i litteraturen.

Kalle Sognnes
professor emeritus
Institutt for historiske studier
NTNU