Fosens historie – regionhistorie for Fosen


Fosens historie – og Fosen historielag – dekker de 11 kystkommunene i Sør-Trøndelag (den nye kommunen, Indre Fosen, er ikke kommet med på overskitskartet vårt ennå). Dette området utgjorde i tidligere tider en enhet, Fosen fogderi. Vår, sommer og høst dro fogd og sorenskriver rundt i området og holdt ting (bygdeting). Både kildemessig og på andre måter byr det på mange fordeler å skrive historia for hele fogderiet. De 11 kommunene forvalter også en felles kulturarv – kystkulturen i Sør-Trøndelag. Åfjordsbåten er et uttrykk for denne felleskulturen. Det var mye som bandt sammen, og det var mye kontakt innad i området. Navn som Rissværingskeila og Stadværingskeila i fiskeværet Kya på Frøya er ett av mange vitnemål om det.

 


De seks prestegjelda i Fosen omkring 1800, Hitra, Hemne, Stadsbygd, Ørland, Åfjord og Bjørnør. Prestegjelda var store. Den kommune-ordninga som kom med det kommunale sjølstyret i 1837, bygde på de prestegjelda vi ser på kartet, og kommunene, eller herredene, ble derfor i første omgang svært store. Etter hvert ble de delt. I 1924 var tallet på kommuner i Fosen kommet opp i 22. I 1964 ble antallet redusert til 11. Disse 11 er påført kommunenummer på kartet over (nummer fra 1612 til 1633).
Tidligere var prestegjelda enda større. På reformasjonstida var det bare 4 prestegjeld i Fosen. Åfjord lå da under Ørland prestegjeld (visstnok til 1562) og Hemne under Hitra (til 1765).

 

Trenger vi regionhistorie, holder det ikke med bygdehistorie?

Vi trenger regionhistorie fordi mange temaer trenger en videre geografisk ramme enn en enkelt kommune for å kunne behandles skikkelig – eksempelvis arkeologi, samferdselshistorie, kulturhistorie. Bygdehistoria må suppleres med regionhistorie om det skal bli fullgod lokalhistorie.


Utviklinga av folketallet i de seks prestegjelda i Fosen 1701–1865. Når vi ser alle diagramma sammen, oppdager vi ulikheter som ett enkelt diagram ikke kan fortelle, og vi blir anspora til å finne ut hva som ligger bak ulikhetene. Slik er det på de fleste områder: Det er ved å sammenlikne med andre at vi lærer vårt eget å kjenne.

 

Fosens historie bind 1


Første bind av Fosens historie forelå i 2005. Tidsspennet her var stort, fra istida til 1730. Boka var et solid arbeid, skrevet av forfattere valgt fra øverste hylle, og med Kol­bjørn Aune som redaktør. Boka mark­erte et tidsskille for lokalhistoria i Fosen.

Arkeologene Kristian Pettersen, Kari Støren Binns og Kalle Sogn­nes skrev om den for­historiske perioden, og histor­ikerne Audun Dyb­dahl, Eilert Bjørkvik og Svein Bertil Sæther skrev om mellom­alder og nytid fram til 1730.

 

Fosens historie bind 2

Bind 2 dekker perioden 1730–1860. Arbeidet kom i gang høsten 2015, med Per Christ­iansen og Svein Henrik Pedersen som for­fattere, begge velrennomerte forfattere med stor produksjon bak seg. Bindet omhandler det førindustrielle samfunnet og beskriver den demografiske ut­viklinga i de ulike delene av fogderiet, næringsutviklinga, makt og eiendom, kirke og kristenliv, innbefatta Haugebevegelsen, samfunnsstyringa, og utviklinga av det offentliges ansvar og oppgaver, som skole, omsorgsvesen og kommunikasjoner. Utviklinga av byggeskikken, herskapskulturen og samenes historie blir også beskrevet. Johan G Foss er redaktør for bindet.

Kostnader og finansiering av Fosens historie bind 2

Prosjektet er kommet langt, de to forfatterne har levert sine manuskript (ett kapittel gjenstår). Utgivelse skal skje i 2019. Men prosjektet er ikke fullfinansiert. Opprinnelig var det kostnads­rekna til 2,5 mill kr. Det ble så tatt ned til 2,05 mill kr. Lenger ned kan vi ikke gå, om vi skal gi ut et historieverk og ikke et kompendium. Fosen historielag skal bidra med vel 1 mill, og har pr nyttår 2019 bidratt med 750.000.

Budsjett for bind 2

Kostnader
Lønn til forfatterne                           1.200.000
Tegner, grafiker                                     100.000
Redaktør                                                    50.000
Bilderettigheter                                        60.000
Trykking                                                   500.000
Markedsføring                                           30.000
Reserve                                                       110.000

Finansiering  
Fosen historielag                                   1.050.000
Kommunene – 12 kr pr innbygger        450.000
Fylkeskommunen                                      100.000
Fond og stiftelser                                       100.000
Private sponsorer                                       100.000
Salg av bøker, 1000 eks à 250 kr netto  250.000

Fosen historielag trenger støtte for å få gitt ut Fosens historie bind 2.

 

 

Litt mer om Fosens historie bind 2

Av Johan G Foss

Som redaktør av bindet har jeg lyst til å si litt om prosjektet, både om den historia som skal fortelles, og om hvordan vi har tenkt å fortelle den.

Her er mye interessant historie å fortelle! Perioden 1700–1860 er på mange måter en fryd for historikere å arbeide med. Det er en viss stabilitet og enkelhet over perioden, og den utgjør på en måte slutten på «gammeltida». Omkring 1860 skjer det mye nytt, samfunnet og livet omformes, og denne tida omtales gjerne som «hamskiftet».

Gammeltida – før hamskiftet. Det er altså tida før hamskiftet vi skal presentere her. Det er en inspirerende oppgave, fordi verden var så annleis, og fordi vi har så godt kildegrunnlag å arbeide ut fra. Forfatterne har gravd fram mye interessant stoff, og de oppdager stadig vekk hvor viktig det er å se lokalhistoria i et videre perspek­tiv enn en enkelt kommune.

Viktige nydannelser

Sjøl om det rådde en viss stabilitet, så skjedde det store og viktige nydannelser i perioden. Det var nå leilendingsvesenet ble avvikla og gårdbrukerne ble sjøl­eiere.  Røykstuene (ljorestuene) forsvant og peisen, murpipa og jernovnene tok over, og trønderlåna ble til. Det var også nå åfjordsbåten ble til. Det var nå folkekunsten hadde sin store blomstringstid. Og det var nå det gamle gårdsfellesskapet nådde toppen, med store, landsbyliknende fellestun på mange gårder. Det var nå skolen ble innført og folk ble leseføre. Det skapte et nytt grunnlag for opplysning – noe som bl.a bidro til å undergrave autoriteten til kongen og kirka. Hans Nilsen Hauge sprengte seg gjennom prestenes monopol på forkynnelse, og folkevalgte representanter sprengte eneveldet og innførte folkestyre – på riksplanet i 1814, på lokalplanet i 1837.

Åfjordsbåten var en av nyskapningene i vår periode. Åfjordsbåten avløste ifølge Jon Bojer Godal nordmørsbåten i Fosen i siste halvdel av 1700-tallet.

 

Særtrekk ved Fosen

Vi er på jakt etter det som særmerka Fosen i forhold til omkring­liggende områder, og vi leiter etter «kultursoner» innen fogderiet. Dialektforskjellene i Fosen kan trulig fortelle noe både om forbindelser utad og kultursoner innad.

Ett viktig trekk er at det fantes nesten ikke sjøleiende bønder i Fosen, nesten alle bøndene var leilendinger. Straks vi kommer over grensa til Nordmøre, eller over grensa til Namdalen, er det flust opp av sjøleiende bønder. I Fosen var det på midten av 1600-tallet omtrent ingen. Hva er historia bak det tapte bondegodset i Fosen? Det var i vår periode (1720–1860) at bøndene i Fosen ble sjøleiere.

Fosen utvikla ikke noe sentrum. Både Romsdal, Nordmøre og Namdal hadde gamle markedsplasser, og alle tre fikk kjøpstad/ladested, Molde og Kristiansund i 1742, Namsos i 1845. Fosen hadde ingen av delene. Fosens sentrum lå utafor Fosen, i Trondheim.

Fosen var en adelsbastion. Adelsveldet her ble bygd opp på 1500–1600-tallet og bygd ned igjen på 1700-tallet og første del av 1800-tallet. På 1600–1700-tallet var det 4–5 setegårder med adelige rettigheter i Fosen. Fire av dem lå på strekningen Rissa–Storfosna (les mer).

På 1700-tallet var det også mange ikke-adelige godseiere i Fosen, og mange handelsborgere. Dette gjorde at deler av fogderiet hadde stor tetthet av herskapsgårder – adelige setegårder, godseier-, borger- og embetsmannsgårder. Fosen var et kontrastenes rike, i spennet mellom husmann, leilending, godseier og embetsmann.


Storfosna var en av de adelige setegårdene i Fosen – Storfosna, Austrått, Tønnøl, Holla og Reinsklosteret. Storfosna var i mellomalderen kongsgård og administrasjonssenter, og det var Storfosna som ga navn til området, Fosen len, seinere Fosen fogderi. Storfosna ble adelig setegård i 1575. Tegninga et laga av Gerhard Schøning i 1774. Schøning skriver at mellomfløya var gammel, men «forbedret, med Paabygninger».

 

Byggeskikk

Det var stor forskjell på boligene til fattig og rik, og det skjedde store forandringer i byggeskikken i perioden. Det var nå trønderlåna ble til. Mange gamle låner er bevart, som Hovdestua på Ørlandet og Hopsjø-låna på Hitra.


Stua på Hove på Ørlandet før den ble flytta til Norsk folkemuseum i 1920-åra. Bygningen er en tidlig utgave av trønderlåna. Den høgre delen er fra omkring 1700, den venstre delen ble tilbygd omkring 1800. Delen heilt til venstre, med utoverbygd 2.-etasje, var sikkert en eldre loftsbygning som var flytta inntil. Foto i Gunnerusbiblioteket, NTNU.

 


Låna på handelsstedet Hopsjøen på Hitra, bygd ca 1730. Utoverbygd 2.-etasje var et gammelt trekk i byggeskikken. Foto: Johan G Foss, 1982.

 


Dette bildet fra Skage i Fillfjorden på Hitra viser flere hundre års bygningshistorie – og spennende hustyper. Oppe på bakken kneiser trønderlåna, bygd i to forfaringer på 1800-tallet. Til høgre står gammelstua, der 1.-etasjen kanskje er ei røykovnstue fra 1600-tallet. Nede ved sjøen ligger sjøhus av gammel type, naust med tømra gavler og ei brygge med svalganger. Foto: Johan G Foss, 1982.

 

Fellestun og gårdsfellesskap

Ett av fenomena som vi vil se nærmere på, er fellestuna og gårdsfellesskapet som fantes på mange gårder. Grande på Ørlandet hadde det største fellestunet, med over 50 hus i 1796. Hvordan var det å leve i et sånt tett samfunn? Gårdsfellesskapet og fellestuna var et «sjølgrodd sosialt  eksperiment» som nådde sitt maksi­mum i vår periode. Vi vil se nærmere på dette eksperimentets vekst og fall. Sluttstreken ble satt med utskiftningene fra 1860 og utover.

 


Kart over fellestunet på Grande på Ørlandet i 1796. Her hadde 16–18 gårdbrukere husa sine samla i ei tett klynge. Utsnitt av utskiftingskart.

 


Fellestunet på Flatval på Frøya ca 1900. Her hadde seks gårdsbruk husa samla i ei klynge.

 

Folkekunst


Hemne stod i ei særstilling i Fosen når det gjaldt folkekunst. Her en dekorasjon malt av Nils Olsen Brekken (1775–1864) fra Vinje.

Se mer om folkekunst i Fosen.

 

Kart – et viktig kildemateriale

På 1700-talet ble det tegna en mengde kart, til ulike formål. Karta ble tegna for hand og kopiert for hand. Bare noen ytterst få oversiktskart ble trykt. Karta kan være viktige historiske kilder. Vi gjengir her noen prøver, som alle hadde militært formål.


Et kart over Trondheimsleia, fra Røstøya til Beian, fra Johan Conrad Wodroffs kartbok fra 1744. Kgl. bibliotek, Kbh.

 


Utsnitt av kart over Bjørnør kompanis område fra 1800. Utsnittet dekker de sentrale delene av Roan sokn. Kartverket.

 


Utsnitt av kart over Bjørnør kompanis område fra 1800. Utsnittet dekker området fra indre Åfjorden til Stokksund. Kartverket.

 


Utsnitt av kart fra 1800 over Rissa kompanis område. Utsnittet dekker området fra Reinsklosteret til Storfosna. Tre av de adelige setegårdene i Fosen er med på utsnittet: Storfosna, Tønnøl og Austrått, i tillegg til Reinsklosteret. Kartverket.

Sjøkartlegginga 1785–1799. I åra 1785–1799 ble det gjennomført ei stor kartlegging av kysten av Sør-Norge, fra Halten til svenskegrensa. Denne kartlegginga foregikk med en nøyaktighet som tidligere var ukjent. Det ble brukt såkalt triangulering, og losene var pålagt å bistå kartmålerne med opplysninger og praktisk hjelp. Karta for vårt område, fra Halten til Kristiansund, var tegna av løytnant Niels Andreas Vibe, og ble reintegna på tre kartblad på tilsammen 2,4 x 1,8 meter(!) – med et vell av detaljer.


Utsnitt av Niels Andreas Vibes sjøkart fra 1786. Utsnittet viser Halten. På Husøya ser vi inntegna sju rorbuer. En ankerplass for skip er avmerka i Husøysundet, mellom Husøya og Reinsøya. Lenger nord ser vi Steinsøya, Rorsøya og Fuglholmen, og Lundøya lenger øst. Ei lei er angitt gjennom øygruppa, tett forbi Husøya og Reinsøya og ut gjennom Steinsøysundet.

 

Hvordan lage god regionhistorie?

Vi ønsker å beskrive forholda og utviklinga på en korrekt, god og oversiktlig måte, og på en måte som viser hvordan folk hadde det. Vi har et ønske om å komme menneskene tett inn på livet, og vi ønsker å gi leserne opplever. Vi vil også at historia skal gjøres forståelig. Vi vil prøve å forklare hvorfor forholda var som de var, og hva som dreiv fram endringene. Framstillinga skal gi innsikt og aha-opplevelser. I tillegg vil vi at boka skal være oversiktlig, ha god struktur og være lett å bruke også som oppslagsverk.

Fosens historie skal være til å få kunnskap og forstand av, til å få opplev­elser av, og til å ha praktisk nytte av.

Bygdehistorie og regionhistorie. Det er forskjell på disse to formene for lokalhistorie. Regionhistoria er mer sammenfattende, den gjengir ikke datagrunnlaget så detaljert som bygdehistoria. Overflod av detaljopplysninger i regionhistoria kan gjøre det vanskelig å få oversikt og følge trådene i framstillinga.

Dette er den ene fella regionhistoria kan gå i, detaljfella. Det interessante drukner i detaljer. Ei anna felle er abstraksjonsfella. Sammenfatninger, utviklingstrekk og årsaks­forklaringer kan gjøre at vi mister menneskene av syne. Begge disse fellene vil vi prøve å styre unna.

 


Også folkediktinga bandt Fosen sammen.
Guri Kunna var den fremste sagnfiguren –
kjent, frykta og avholdt i heile området.
Her er hun skulptert i betong av Petter Reppe,
Frøya. Foto: Johan G Foss, 2017.