2018-utgaven av Årbok for Fosen, den 57. i rekka, gir nye eksempler på at folk trengte både prest og bibelord, men får også tydelig fram at dette ikke var nok for å forklare livsforhold og eksistens. I tillegg skapte de sine egne myter og sagn i et forsøk på å forstå tilværelsen.
Guri Kunna
Dette siste er det Johan G. Foss som griper fatt i med sin artikkel «Guri Kunna – kven var ho?» Spørsmålet blir riktignok stående ubesvart, men den grundige utredningen gir i hvert fall et godt bilde av hva folk forbandt med denne sagnfiguren og hvilke overnaturlige krefter hun representerte.
Guri Kunna var ikke den samme overalt i det store området hun i hundrevis av år hun har vært en del av folks bevissthet. Mens hun i én tradisjon framstår som mild, vakker og høvisk, er hun i andre versjoner et vette som en måtte verne seg imot. Hun beskrives sjelden som vond, men kunne rå over vind og vær, fiske og fangst.
Med et vidt regionalt blikk undersøker Foss de ulike variantene av sagnmaterialet om Guri, fra Nordmøre til langt nord i Nordland. På denne lange kyststrekningen finnes Kunna som stedsnavn – navn på øyer og forberg – flere steder; som i Edøy, Froan, Meløy og Flakstad. Oluf Rygh forklarer i «Norske Gaardnavne» navnet som «merke» i betydningen landemerke. Slik kan disse stedene ha vært viktige for fiskere og sjøfolk og gjort dem til bosted for Guri, som en personifisering av de maktene som rådde på kysten. I seinere navnsetting har så sagnet virket inn og preget mange lokaliteter, som Guriholet og Guristua på Kunna i Froan og Gurihamna på Svinøya i Tarva.
Foss gjengir flere sagn, fra rå muntlige folkelige versjoner til utbroderte og pynta litterære utgaver i borgerlige kretser. Fortellingene om Guri Kunna har gått på folkemunne i lange tider og som vandrehistorier flest til stadighet blitt endret og tillagt nytt innhold. Underveis kan hovedpersonen ha nesten helt skiftet karakter og lynne, men som et fellestrekk for denne forestillingen om et mektig overnaturlig vesen må en se et menneskelig behov for å respektere, innordne og tilpasse seg krefter større enn seg sjøl.
Dikterpresten på Hitra
Folketrua levde på sida av kristendommens lære; den offisielle religionen som ble prediket i kirkene og ble innprentet som barnelærdom. Den har også fått solid plass i denne utgaven av årboka. Lars Rottem Krangnes bidrar med andre del av «Diktarpresten på Hitra», Rasmus Claussøn Rosing, og gir et grundig innsyn i det virke Rosing hadde i dette prestegjeldet, som i hans embetstid, 1675–1705, også omfattet Hemne. Rosing overtok kallet etter sin bror, Oluf Rosing, og drev i likhet med han med kjøp av eiendom og bygde i tillegg sagbruk og tømmerdrift. Men det er Rasmus Rosings åndelige arbeid, spesielt forfatterskapet av salmer, religiøse dikt, bønner etc. som er Krangnes’ hovedtema i artikkelen. De til sammen 34 tekstene ble trykt som bok i København i 1696, under tittelen «Den grædende Jeremias og Siungende Salomon» og er i dag bare kjent i seks eksemplarer. Ut over dette leter Krangnes etter andre Rosing-tekster, som ble betegnet som «yndet» i sin samtid, og kan ha vært tatt vare på i form av avskrifter. I mangel av sikker kunnskap om dette, tar artikkelen for seg tekstene i boken fra 1696 og kombinerer dette med en beskrivelse av Rosings prestegjerning og ulike praktiske og verdslige roller i gamle lokalsamfunnet.
Rosing-bokas videre liv forteller Krangnes også om og viser at den ikke ble glemt så fort i kirkelige kretser, selv om barokkens litterære stil, med metaforer og ordspill, etter hvert gikk av moten. Likevel er Rosing og «Den grædende Jeremias» nennt i oversiktsverker helt fram til vår tid, og boka ble for noen år siden digitalisert og gjort allment tilgjengelig av Nasjonalbiblioteket.
Ørlandsmissalet
Ei mer kjent bok med religiøst innhold er «Missale Nidrosiense», messeboka som biskop Erik Valkendorf fikk trykt i København i 1519 og som dermed fyller 500 år nå i 2019. Dette markerer Årbok for Fosen med sin egen lokale vri og presenterer gjennom en grundig artikkel av Per Ole Sollie (redaktør for årboka sammen med Svein Henrik Pedersen). Sollie tar for seg det eksemplarer av «Missale Nidrosiense» som trulig helt fra 1520-tallet tilhørte Viklem kirke i Ørland, før det på 1700-tallet kom på private hender og en gang før 1871 ble gitt til Universitetsbiblioteket i Kristiania og i dag er Nasjonalbibliotekets eiendom.
Av særlig interesse i «Ørlandsmissalet» er de handskrevne innførslene om innvielsesdagene for kirka på Nes og kirka i Åfjorden, kirker som på reformasjonstiden lå under Ørland prestegjeld.
En mulig privat eier av boka er offiseren Hans Bull, som var født ca. 1700 på Hitra, og som ga et annet eksemplar av missalet, fra Rennebu, til Videnskabernes Selskabs bibliotek, dagens Gunnerusbiblioteket i Trondheim, der tre av i alt 18 kjente eksemplarer av boka finnes. Flere av disse eksemplarene er digitalisert, også missalet fra Viklem, Ørlandsmissalet.
Dybdahls plansjer
Fra overtru og gudstru, er det et mer håndfast og konkret tema som behandles i Audun Dybdahls artikkel i årboka, om amtskolebestyrer Peter Dybdahl og hans lenge velkjente naturfagsplansjer. Peter Dybdahl fra Rissa var en begavet gutt, som i 1862 gikk ut fra Klæbu seminar med beste karakter. Etter praksis ved flere skoler begynte han i 1879 som lærer ved Amtsskolen i Søndre Trondhjems amt. I resten av sitt yrkesaktive liv, fram til 1910, var han knyttet til denne skolen, som flyttet fra bygd til bygd, før den i 1902 fikk fast tilhold i Strinda. Dybdahls virke ved Amtsskolen, i mange år som styrer, var et livsverk i seg selv. Men det han kanskje i enda større grad ble kjent og æret for var det store plansjeverket som han ga ut, først på A. Bruns Boghandels Forlag i Trondheim i 1880-82. Plansjene av menneskets anatomi, dyr, fugler og fisk var tegnet av ham selv (også eksotiske dyr som Dybdahl selv ikke hadde sett) og fikk en videre utbredelse da de noen år etter ble trykt til skolebruk landet over og utgitt av forlaget H. Aschehoug i Kristiania. I tillegg til en landsomfattende distribusjon ble plansjene utgitt i Sverige, Finland og Nederland. Kartplansjer var Dybdahl også mester for, og han nektet seg heller ikke et forsøk på å oppfinne en evighetsmaskin i sitt arbeid med å utforske naturens hemmeligheter i spennet mellom tru og viten.
Mellom himmel og jord
«Årbok for Fosen» er i seg sjøl et bevis på at det finnes mye mellom himmel og jord – som man vel aldri blir helt klok på, men i hvert fall klokere av, med bøker som dette. Også i denne utgaven er innholdet bredt og mangslungent. Harald Andresen nedtegner minnestoff fra Dueskar-grenda i Stjørna, mens tidligere redaktør Kolbjørn Aune diskuterer de to gårdsnavnene Tennel og Tønnøl i hhv. Lensvik og Nes, samt familienavnet Tøndel. Marcus M. Bull er kjentmann på en vandring mellom ulike skjerp på Hitra og Håvard Moe gjennomgår generasjoner av lensmenn både Moe-slekta i Hemne og andre «lensmanns-dynastier» i Fosen.
Fra en mangeårig bidragsyter, avdøde Bernhard Nålsunds arkiv har redaktørene hentet fram en gammel skrekkhistorie om forholdet mellom same og bonde, der leseren sjøl kan avgjøre hvem som var verst.
Ille for alle så det i hvert fall ut til å bli da vulkanen Katla hadde sitt store utbrudd i 1625, men redaktør Sollie tar i sin andre artikkel for året for seg spørsmål rundt den store askeskyen som ble spredt fra utbruddet østover mot norskekysten. Samtidige beretninger er ikke entydige om hvor og hvor alvorlig den rammet.
Om forhold på kysten i en annen tid skriver Arnfinn Volden i årbokas siste artikkel. Den dreier seg om M/k «Livli II», som drev fraktefart mellom Trondheim og Kristiansund fra 1938 til slutten av 1960-tallet. Dette er ny historie i den store sammenhengen, men likevel fjernt for dagens lesere og derfor av stor kulturhistorisk betydning med sine mange referanser til personer med førstehånds kunnskap. Her får vi lokalhistorie og samfunnsutvikling sett fra fraktebåtene, med mange gode tidsbilder, interessante detaljer – og herlige episoder.
Sluttkommentar
Med så vidt lange, lærde og til dels «tunge» artikler som årboka presenterer i år, kunne det gjort seg med en sammenfatning av de enkelte artiklene. Uten hjelp av et resymé kan det være vanskelig for en leser å danne seg et helhetlig bilde og fatte en konklusjon. Ofte kan det også virke gunstig for forståelsen å lese en oppsummering først og deretter gå løs på hele teksten.
Mannsdominansen er for tiden massiv i Årbok for Fosen, men forhåpentligvis er dette bare et utslag av tilfeldighetenes spill. Neste år kommer vel kvinnene sterkere tilbake? Ellers er det lett å merke seg at nynorskprosenten er høy i årboka. Ingenting galt med det, men andelen nynorsk avspeiler vel på en interessant måte målformen i Fosen-skolen for en god del år tilbake og i mindre grad i dag. Også på denne måten forteller årboka historie.
Illustrasjonene i boka er mange og gode; denne gangen kanskje ekstra mange bilder i farger over de nesten 200 sidene. Boka er solid innbundet og god å holde i. Gleden ved boka er dermed i første omgang rent fysisk, før innholdet etter hvert gir den åndelige opplevelsen.
Per Christiansen