Audun Dybdahl kom på nyåret 2021 med boka Med øks og sag. Tømrernes og snekkernes redskaper fra vikingtid til 1900-tallet. Den forrige boka hans i samme «serie» fra Museumsforlaget, Med angel og not, om fiskeredskaper fra steinalderen til motoralderen, kom i 2018.
Vår anmeldelse (av Johan G Foss):
Audun Dybdahl: Med øks og sag. Tømrernes og snekkernes redskaper fra vikingtid til 1900-tallet
Museumsforlaget 2021
176 sider
Audun Dybdahl fra Rissa er professor emeritus i historie ved NTNU. Han har en stor produksjon bak seg – et tjuetalls bøker og et par hundre artikler innen historie og tilstøtende fagområder. Den siste tida har han også vært bidragsyter til snl.no, med over 500 artikler. Nevnes kan det også at han har ei stor samling museale gjenstander, ikke minst fra tømrer- og snekkerfaget, der han også har familiære tradisjoner.
Av de mange bøkene hans nevner vi:
- Rissa bygdebok 1–2 (1990 og 1995). Rissa bygdebok 1–2 og Hemneboka 1–2 er de eneste bygdebøkene i Fosen som behandler samfunnshistorie på en faglig forsvarlig måte.
- Trøndelags historie 2 (2005), kapitler om senmkiddelalderen og tidlig nytid.
- Fosens historie 1 (2005), kapitlet om høgmiddelalderen.
Dybdahl har ellers gitt ut en rekke mer utprega fagbøker. På sine områder er han en av de fremste fagfolka i landet, og flere av fagbøkene hans er for grunnbøker å rekne for dem som arbeider med eldre norsk og midtnorsk historie. Først her må nevnes:
- Jordeiendomsforhold og godseiere i Trøndelag. Fra Aslak Bolt til Landkommisjonen (1989). Boka omhandler perioden fra 1433 til 1661. Dette er Dybdahls doktoravhandling fra 1980, men utgitt i 1989, da han var museumsbestyrer ved Steinkjer museum.
Dybdahl var leder ved Senter for middelalderstudier i Trondheim fra 1995 til han ble pensjonist i 2014. I denne perioden kom det også en rekke publikasjoner fra hans hand, bl.a de nevnte bidraga i Trøndelags historie og Fosens historie.
Som pensjonist har han fått tid til flere store arbeider:
- Klima, uår og kriser i Norge gjennom de siste 1000 år (2016).
- Med angel og not. Fiskeutstyr ved kysten fra steinalder til motoralder (2018). Anmeldt tidligere på Fosen historielags nettside.
- Med øks og sag. Tømrerens og snekkerens redskaper fra vikingtid til 1900-tallet (2021).
Med øks og sag. Tømrernes og snekkernes redskaper fra vikingtid til 1900-tallet
Målsettinga med boka var å beskrive og avbilde alle hovedtypene av redskaper som har vært brukt av tømrere og snekkere i denne lange perioden – en spennende, nyttig og krevende oppgave.
Redskapskulturen i bygningsbeidet avspeiler bygningshistoria. Tømermannen var nær enerådende i bygningsarbeidet for trehus i mesteparten av perioden, og for tømreren var øksa hovedredskapet. Den ble brukt til å felle trær, forme stokker og hogge laft, klyve stokker og forme bord og planker.
Snekkerne kom på bygdene særlig etter 1700, da røykstuene ble avløst av peisestuer med murpipe. En begynte da å bygge i to etasjer, en satte inn vinduer som gav mer lys i stuene, noe som i sin tur skapte ønske om å gjøre stuene vakrere, med maling, listverk, kledninger og panel. Stuene ble også gjort mer brukervennlige ved å utstyres med møbler – skap, stoler osv.
Dette var snekkernes domene. Mens tømrerne gjorde grovarbeidet, tok snekkerne seg av finarbeidet. Tømmermannen hadde rundt et 15-talls redskaper i sin verktøykasse, snekkeren hadde to–tre ganger så mange. Dybdahl gjør rede for alle. Særlig interesse knytter det seg til sagene og høvlene.
Sager spilte liten eller ingen rolle for tømmermannen, men de fikk stor betydning for snekkerne. Det var smeder som laga sagblada, av smijern, og blada måtte ha en viss tjukkelse for å være solide. Men å sage med tjukke sagblad var tungt arbeid.
Dette endra seg da valsestålet kom omkring 1800. Tynne blad av valsestål gjorde at planker og bord lettere kunne sages for hand. Handsaga fikk en renessanse og tok nesten opp konkurransen med vassaga. To mann saga med såkalt kransag i ei sagstilling.
Handsaging på sagstilling ved Egge Museum. Foto: Harald Duklæt.
Før valsestålet kom, var grindsager og rammesager vanlige sagtyper. I disse sagene kunne bladet strammes. Sagblad til disse sagene kunne dermed gjøres tynnere og smalere.
Grindsag fra 1643, en av de eldste daterte sagene i Norge, i Dybdahls samling. Strammetauet er av dyretagl. (Dybdahl: 2021:98).
Maleri fra epitafium (minnetavle) fra 1633 i Kvernes kirke på Nordmøre. Bildet viser handverkere i sving med å bygge kirke. Fra venstre ser en som tapper, en som telgjer en stokk til bord eller planke, to mann som kapper en stokk med ei grov stokksag, en som bærer mørtel til bygginga, og bakerst to som kløyver en stokk med ei stor rammesag (grindsag der sagbladet er i midten). Vitneverdien til maleriet er er imidlertid usikker. Kirka som bygges, har lite med norske kirker å gjøre. Maleriet er mest trulig malt av en utenlandsk maler. Sager av begge typer eksisterte også i Norge på denne tida, men tømmermennene på bygdene greide seg nok uten dem.
Høvlene gjorde også sitt inntog i tida omkring 1700 og representerte et stort framskritt. Høvlene gjorde det mye lettere å glatte flatene, og med profilhøvler kunne en lage vakre profiler på vinduskledninger, dørkledninger og anna. I byene var det på 1600-tallet strid mellom tømmermennene og snekkerne om hvem som skulle ha rett til å bruke høvel. Høvelen ble et viktig redskap i de store endringene i innredning og møblering på 1700- og 1800-tallet.
Staffhøvel med tilhørende profil. Snekkerne hadde høvler for mange profiler (Dybdahl s. 80-81).
Kreative verktøykonstruksjoner. Det var mange kreative verktøy-konstruksjoner, de aller fleste var handlaga.
Husskrue («donkraft») i Gamle Hvam museum (Dybdahl s. 141).
Skrutvinge av naturvokst tre, med heimedreid skrue. Fra Audun Dybdahls egen samling (Dybdahl 2021:87).
Vaterpass på Sunnmøre museum, med innskrevet årstall 1813 (Dybdahl s. 125).
Verdifullt er det også Dybdahl tar med et kapittel om lagging og tønnelaging – fra tømmerstokk til tønne. Han tar også med litt om treskolaging og treskjæring.
Rikt illustrasjonsmateriale. De mange illustrasjonene er en stor styrke ved boka. Det store antallet gjør rett nok at mange bilder blir i minste laget. De mange illustrasjonene gjør det også vanskelig å få bildene og hovedteksten (brødteksten) til å henge sammen, teksten strekker ikke til, så en må blad litt fram og tilbake.
Bilder og tegninger er gjennomgående gode, men av og til yter de ikke full rettferdighet til gjenstanden, oftest fordi de er for små (og av og til for mørke). Uklarheter i teksten kan også forekomme. Jeg skjønte f.eks ikke umiddelbart hva en skjeggøks var for noe, av forklaringa som blir gitt.
Dette er likevel små skjønnhetsfeil som ikke reduserer verdien av denne boka (men er nyttige nok for anmelderen, som kan ha noe å anmerke).
Audun Dybdahl har gjort et stort arbeid, til glede og nytte for alle som har befatning med eller er interessart i eldre tiders trearbeid.
Johan G Foss