Artiklene i Årbok for Fosen 2022

Astrid Marit Bjørkvik: Bernt Nøst.

Asbjørn Bonvik: Gurru Kunna er siste gjenlevende tradisjon om Frua.

Audhild Brødreskift: Rissaraset.

Marcus Bull: Kjølsø Værk.

Johan G Foss: Dolm kirkes eldste historie.

Kenneth Kiplesund: Protestantiske frikyrkjer i gamle Fosen.

Lars Rottem Krangnes: Den gamle damen på Uttian og den unge brura på Holla.

Anne E. Nygård: Caro Olden – og Pauline.

Per Ole Sollie: Lorents Hovde.

Ivar Stav: Prestefamilien Hestmann på Ørland 1933-1938.

Arnfinn Volden: En trist historie fra Vennastranda.

Johan Anton Wikander: Kompassrosen på Storfosna.

Ingvald Lium: Kanaler i Ørland.

Fosen historielag på redaktørjakt

Redaktørene av Årbok for Fosen, Per Ole Sollie og Svein Henrik Pedersen, gir seg etter Årbok 2022. Per Ole har da vært årbokredaktør i 8 år, fra 2015, og Svein Henrik i 6 år, fra 2017. Begge sier at det har vært en interessant og givende jobb som de har hatt mye glede av. Og begge har gjort en god jobb og levert årbøker av høg klasse.

Takk for vel utført arbeid, Per Ole Sollie og Svein Henrik Pedersen!

Dermed er Fosen historielag på redaktør-jakt. Har du lyst til å prøve deg som redaktør, så send en epost til post@fosen-historielag.no.

 

Bilder fra Årsmøtet 2022

Årsmøtet i Fosen historielag 2022 ble holdt på Ankeret i Lysøysundet lørdag 11 juni 2022.

Her ble tre jubileer markert:
• Det er 75 år sia Fosen historielag ble stifta,
• Det er gitt ut 60 utgaver av Årbok for Fosen,
• Det er gitt ut 50 utgaver av meldingsbladet Nytt om Gammelt.


Mangeårig leder og årbokredaktør Eilert Bjørkvik blir intervjua av sekretær Helge Bueng. Sammen med Konbjørn Aune har Eilert gitt ut 50 – femti – utgaver av Årbok for Fosen, og Helge har redigert 37 utgaver av Nytt om Gammelt. Foto Johan G Foss.


Anne Nygård ved heimen sin i Lysøysundet, juni 2022. Anne har vært leder i Fosen historielag og redaktør av Nytt om Gammelt. Foto Johan G Foss.


Fra middagen under årsmøtet 2022 på Ankeret i Lysøysundet, 11. juni 2022. Det var ca 60 frammøtte til årsmøtet. De siste årsmøtene har vært godt besøkt. Foto: Helge Bueng.

Gode tider for Nytt om Gammelt

I høst-utgaven 2021 av Fosen historielags meldingsblad finner vi en rekke interessante bidrag:

– Daniel Johansen har skrevet om den sennende og omfattende jakta på Jarnskjegges grav på Austrått.

– Eilert Bjørkvik skriver om de kvernene (bekkekvernene) han har funnet i de eldste skifteprotokollene for Fosen, for perioden 1681–1729, hele 95 kverner. Den største «kvern-tettheten» har han funnet i Rissa tinglag.

– Johan G Foss har skrevet Dolm kirke på Hitra, den eneste bygningen fra mellomalderen i Sørfosen, og det viktigste kulturminnet i Trøndelag sørvest for Trondheimsfjorden. Dolm kirke er en interessant bygning med en spennende og merkelig historie.

– Helge Bueng fortsetter beretningen om Ms Sulsfjord – «Bygd for spritsmugling». Han skriver også om den berømte ulvejegeren «Varg-Ola» i Åfjorden på 1700-tallet, om åfjordslegen Henrik Volmars mange sprit-resepter, og gjengir et ameriksbrev fra et utflytta åfjording, Toralf Berg, i Canada i 1900.

– En leder med stå-karakter (s. 2) kan også nevnes.

Artiklene i Årbok for Fosen 2021

Kolbjørn Aune: Sakrale stadnamn frå førkristen tid i Fosen. Første del.
Om gamle stedsnavn oppkalt etter norrøne guder.

Eilert Bjørkvik: En såmann i Fosen. Anders Bjørgan (1862-1949).
Gjengir en artikkel av Reidar Hov i Fosens Blad i 1939 om lærer Anders Bjørgan i Hasselvika, en «hagebrukets apostel» i Fosen.

Marcus Bull: Jernmalmen på Bispøyene.
Bull fortsetter serien om leiting og utvinning av malm på Hitra, nå om jernmalm i Bispøyan.

Øystein Ekroll: Marmorkatedralen — Nidarosdomen og marmorbrotet på Almenningen.
Ekroll forteller om hvordan øya Allmenningen i Roan gjennom 800 år har forsynt domkirka i Trondheim med førsteklasses marmor, og gjort Nidarosdomen til sjølve marmorkatedralen i Europa.

Eli Johanne Ellingsve: Innsamling av stedsnavn i Fosen fogderi.
Ellingsve skriver om det store innsamlingsarbeidet som nå blir gjennomført med pengestøtte fra staten i Frøya, Hitra, Snillfjord, Agdenes, Ørland og Bjugn.

Bernt Fjeldvær: Fra Grøntvedtmerda til havmerda.
Her blir det gitt et tilbakeblikk på 50 års eventyrlig havbrukshistorie.

Johan G Foss: Små fiskebåtar på stort hav.
De gamle åfjordsbåtene, fra færing til fembøring, og særlig sistnevnte, blir her gjennomgått og forklart, både språklig og historisk.

Oddmund Hagen: Et monument mot glemselen. Krigsfangene på Krokstadøra.
Med denne artikkelen reiser Hagen et minnesmerke over de russiske krigsfangene i fangeleiren på Krokstadøra og de tragediene som skjedde der.

Hans U. Hammer: Den andre Titran-ulykka i 1920.
Hammer forteller om det som blir kalt den andre Titran-ulykka, da fire båter med 21 mann forliste utafor Frøya, 20 år etter den første Titran-ulykka i 1899.

Hans Nielsen Hauge: «Hitrabrevet».
Her er det Hans Nielsen Hauge sjøl som har levert stoff til årboka, i form av et viktig brev som han skrev på Hitra i februar 1802.

Svein Henrik Pedersen: Byggmester Christian Christophersen Hovde og hans kirkebygninger på Nordmøre og i Fosen.
Her får vi høre om den store kirkebyggeren, Christian Hovde fra Hovdan i Vinjefjorden, som i åra 1875–92 oppførte ikke mindre enn 7 kirker i Fosen og Nordmøre.

Per Ole Sollie: Winter-bibler frå 1500-tallet.
Sollie forteller om to klenodier, to bibler fra 1500-tallet, som har overlevd innen samme familie i Agdenes i over 400 år.

Ivar E. Stav: Hestmann, Claussen og ferden med «Gerd».
Artikkelen forteller om en flytteferd i 1933, da presten Hestmann flytta frå Tjøtta til Ørlandet.

Arnfinn Volden: Beingrinna i Gullmannsola.
Volden forteller om ei beingrind (skjelett) som ble funnet i Gullmannsura i Vuttudalen i Snillfjorden i 1895, og som viste seg å være etter en skrepphandler som ble slått i hjel tidlig på 1800-tallet, en tildragelse det har gått mange fortellinger om.

Trivelig og givende årsmøte i Fosen historielag 2021

Flere av de frammøtte gav uttrykk for at dette var et svært trivelig og givende årsmøte.

– Det gode oppmøtet de siste åra viser at vi har interesserte medlemmer, og at vi treffer godt med innholdet på årsmøtene, sa lederen, Johan G Foss, ved åpningen av møtet. Han framhevet at årsmøtet i Fosen historielag er det eneste foum der historieinteresserte fra hele det gamle Fosen (Nordfosen, Sørfosen og Øyene) kan møtes.
– Det forplikter oss til å gi møtene et godt innhold.

John Ola Selbekk og Johan G Foss gir orienteringer. Ved styrebordet Eilert Bjørkvik og Helge Bueng. Foto: Bernt Jørgen Stranden.

Den praktiske sida av årsmøtet var tilrettelagt av John Ola Selbekk, nestleder i Fosen historielag, i samarbeid med medlemmer i Agdenes historielag. Arrangementet gikk knirkefritt.

John Ola Selbekk gav også en bilde-presentasjon av tidligere Agdenes kommune, der han som lensvikbygg og tidligere rådmann var godt kjent. Han viste også et gammelt Dagsrevy-innslag fra Lensvika, laget av en ung reporter Bjørn Nilsen.

Selve årsmøtet ble ledet av Eilert Bjørkvik, veteran og krumtapp i Fosen historielag.
Lederen, Johan G Foss, gav uttrykk for at lager nå har et meget velfungerende styre, og at mange interessante ting er på gang.

De siste årsmøtene i Fosen historielag har vært godt besøkt. På årets møte møtte 48 medlemmer. Foto: Bernt Jørgen Stranden.

 

Laksevorper og laksefiske i Agdenes

Etter sjølve årsmøtet holdt Astrid Marit Bjørkvik et foredrag om laksevorper og laksefiske i Agdenes. Hun viste kart over de 56 laksevorpene som hadde vært der, 40 utom Agdeneset og 16 innom. Trondheimsfjorden var en av de største laksefjordene i landet, med hele 25 lakseproduserende elver, og det var store mengder laks som gikk inn fjorden på forsommeren. Denne laksestrømmen forsynte fosningene seg av med laksevorpene sine.

Postkort fra 1911 med et usedvanlig godt og informativt bilde av laksevorpa på Stavøya i Agdenes. Bildet er tatt mot sørvest. Det er enden av ståarnota vi ser her. Nota hadde botn og var som en notpose med åpning (til venstre) der laksen kunne gå inn. Det skulle helst være skjellsand på botnen, slik at laksen var lett å se for den som stod og holdt utkikk oppe ved vorphuset. Når laksen kom inn over nota, stengte utkikksmannen nota og snurpa notposen sammen ved hjelp av liner fra vorphuset. Vanligvis ble det tatt én laks om gangen, men i løpet av en dag kunne det bli mange lakser. – Vorpa på Stavøya var den vorpa i Agdenes som var lengst i drift, helt fram til ca 2001. Ole Olsen var den siste som drev vorpa. Etter den tid ble det fiska med kilnot på vorpeplassen noen år. Kilnota hadde den fordelen at en slapp å sitte å passe på den. Bilde og opplysninger fra Ann Olsen, Agdenes.

 

Gammel folkekunst i Fosen

Johan G Foss holdt så et foredrag om gammel folkekunst i Fosen («folkekunst» her avgrenset til treskjæring og rosemaling/dekorasjonsmaling).

Treskjæring er en eldgammel dekorasjonsform, men den ser ut til å ha hatt en blomstring i hundreåret mellom 1780 og 1880. Malinga kom litt seinere, i Fosen hadde den egentlige rosemalinga sin blomstring i tiåra omkring 1850 (1830–1870).

Denne folkekunsten, både treskurd og dekormaling, stod sterkt i Hemne, men tydelig svakere i det øvrige Fosen. Foss kunne likevel vise bilder av en rekke flotte arbeider, bl.a. en praktfullt skåret navnkavl fra Ørlandet. Han kunne også vise eksempler på masseproduksert folkekunst i Fosen.

Årstall-sida av en navnekavl fra 1874, trolig skåret av Kasper Opphaug på Ørlandet. Slike kavler ble brukt som eiermerker på sildgarn. Mange fiskere var flinke med kniven og skar fine navnekavler. Denne er et prakteksemplar, skåret med leikende formsans og stor presisjon. Fra samlinga på Uthaugsgården, Ørland. Foto: Johan G Foss.

Rosemalt laup av en type som ble «masseprodusert» i Fosen. Lauper var mye brukt til bæring og oppbevaring; det var datidens allround bæreveske, som det var etterspørsel etter og marked for. De masseproduserte laupene ble malt med friske farger (som nå er mye avbleika og nedslitt). Dekoren er raskt påført, men av ei sikker og rutinert hand; det viser seg særlig i bladverket, i mindre grad i de gulrotliknende knoppene og de runde, oppsprukne granateplene – en fremmed frukt som ingen hadde sett og ingen visste hvordan så ut, men som det var knytta positive forestillinger til, og som det var tradisjon for å male på denne måten. Disse laupene var neppe bestillingsvare, i og med at de ikke har eiernavn og årstall. De er sikkert laga mens rosemaling var topp mote, i tiåra omkring 1850. Produksjonsstedet kan peke i retning Hemne og kanskje særlig Snillfjord. Frøya bygdemuseum, FR-16. Foto: Johan G Foss.

 

Et sangsterkt årsmøte

Årsmøtet i Fosen historielag er en sangsterk og sangglad forsamling, og middagen ble avsluttet med et knippe gode nasjonale sanger, kommentert og etter evne akkompagnert på gitar av Johan G Foss.

Audun Dybdahls bok Med øks og sag

Bilde av forsida av boka Med øks og sag

 

Audun Dybdahl kom på nyåret 2021 med boka Med øks og sag. Tømrernes og snekkernes redskaper fra vikingtid til 1900-tallet. Den forrige boka hans i samme «serie» fra Museumsforlaget, Med angel og not, om fiskeredskaper fra steinalderen til motoralderen, kom i 2018.

 

 

Vår anmeldelse (av Johan G Foss):

Audun Dybdahl: Med øks og sag. Tømrernes og snekkernes redskaper fra vikingtid til 1900-tallet
Museumsforlaget 2021

176 sider

Audun Dybdahl fra Rissa er professor emeritus i historie ved NTNU. Han har en stor produksjon bak seg – et tjuetalls bøker og et par hundre artikler innen historie og tilstøtende fagområder. Den siste tida har han også vært bidragsyter til snl.no, med over 500 artikler. Nevnes kan det også at han har ei stor samling museale gjenstander, ikke minst fra tømrer- og snekkerfaget, der han også har familiære tradisjoner.
Av de mange bøkene hans nevner vi:

  • Rissa bygdebok 1–2 (1990 og 1995). Rissa bygdebok 1–2 og Hemneboka 1–2 er de eneste bygdebøkene i Fosen som behandler samfunnshistorie på en faglig forsvarlig måte.
  • Trøndelags historie 2 (2005), kapitler om senmkiddelalderen og tidlig nytid.
  • Fosens historie 1 (2005), kapitlet om høgmiddelalderen.

Dybdahl har ellers gitt ut en rekke mer utprega fagbøker. På sine områder er han en av de fremste fagfolka i landet, og flere av fagbøkene hans er for grunnbøker å rekne for dem som arbeider med eldre norsk og midtnorsk historie. Først her må nevnes:

  • Jordeiendomsforhold og godseiere i Trøndelag. Fra Aslak Bolt til Landkommisjonen (1989). Boka omhandler perioden fra 1433 til 1661. Dette er Dybdahls doktoravhandling fra 1980, men utgitt i 1989, da han var museumsbestyrer ved Steinkjer museum.

Dybdahl var leder ved Senter for middelalderstudier i Trondheim fra 1995 til han ble pensjonist i 2014. I denne perioden kom det også en rekke publikasjoner fra hans hand, bl.a de nevnte bidraga i Trøndelags historie og Fosens historie.
Som pensjonist har han fått tid til flere store arbeider:

  • Klima, uår og kriser i Norge gjennom de siste 1000 år (2016).
  • Med angel og not. Fiskeutstyr ved kysten fra steinalder til motoralder (2018). Anmeldt tidligere på Fosen historielags nettside.
  • Med øks og sag. Tømrerens og snekkerens redskaper fra vikingtid til 1900-tallet (2021).

 

Med øks og sag. Tømrernes og snekkernes redskaper fra vikingtid til 1900-tallet

Målsettinga med boka var å beskrive og avbilde alle hovedtypene av redskaper som har vært brukt av tømrere og snekkere i denne lange perioden – en spennende, nyttig og krevende oppgave.

Redskapskulturen i bygningsbeidet avspeiler bygningshistoria. Tømermannen var nær enerådende i bygningsarbeidet for trehus i mesteparten av perioden, og for tømreren var øksa hovedredskapet. Den ble brukt til å felle trær, forme stokker og hogge laft, klyve stokker og forme bord og planker.

Snekkerne kom på bygdene særlig etter 1700, da røykstuene ble avløst av peisestuer med murpipe. En begynte da å bygge i to etasjer, en satte inn vinduer som gav mer lys i stuene, noe som i sin tur skapte ønske om å gjøre stuene vakrere, med maling, listverk, kledninger og panel. Stuene ble også gjort mer brukervennlige ved å utstyres med møbler – skap, stoler osv.

Dette var snekkernes domene. Mens tømrerne gjorde grovarbeidet, tok snekkerne seg av finarbeidet. Tømmermannen hadde rundt et 15-talls redskaper i sin verktøykasse, snekkeren hadde to–tre ganger så mange. Dybdahl gjør rede for alle. Særlig interesse knytter det seg til sagene og høvlene.

Sager spilte liten eller ingen rolle for tømmermannen, men de fikk stor betydning for snekkerne. Det var smeder som laga sagblada, av smijern, og blada måtte ha en viss tjukkelse for å være solide. Men å sage med tjukke sagblad var tungt arbeid.

Dette endra seg da valsestålet kom omkring 1800. Tynne blad av valsestål gjorde at planker og bord lettere kunne sages for hand. Handsaga fikk en renessanse og tok nesten opp konkurransen med vassaga. To mann saga med såkalt kransag i ei sagstilling.


Handsaging på sagstilling ved Egge Museum. Foto: Harald Duklæt.

Før valsestålet kom, var grindsager og rammesager vanlige sagtyper. I disse sagene kunne bladet strammes. Sagblad til disse sagene kunne dermed gjøres tynnere og smalere.


Grindsag fra 1643, en av de eldste daterte sagene i Norge, i Dybdahls samling. Strammetauet er av dyretagl. (Dybdahl: 2021:98).

 


Maleri fra epitafium (minnetavle) fra 1633 i Kvernes kirke på Nordmøre. Bildet viser handverkere i sving med å bygge kirke. Fra venstre ser en som tapper, en som telgjer en stokk til bord eller planke, to mann som kapper en stokk med ei grov stokksag, en som bærer mørtel til bygginga, og bakerst to som kløyver en stokk med ei stor rammesag (grindsag der sagbladet er i midten). Vitneverdien til maleriet er er imidlertid usikker. Kirka som bygges, har lite med norske kirker å gjøre. Maleriet er mest trulig malt av en utenlandsk maler. Sager av begge typer eksisterte også i Norge på denne tida, men tømmermennene på bygdene greide seg nok uten dem.

 

Høvlene gjorde også sitt inntog i tida omkring 1700 og representerte et stort framskritt. Høvlene gjorde det mye lettere å glatte flatene, og med profilhøvler kunne en lage vakre profiler på vinduskledninger, dørkledninger og anna. I byene var det på 1600-tallet strid mellom tømmermennene og snekkerne om hvem som skulle ha rett til å bruke høvel. Høvelen ble et viktig redskap i de store endringene i innredning og møblering på 1700- og 1800-tallet.


Staffhøvel med tilhørende profil. Snekkerne hadde høvler for mange profiler (Dybdahl s. 80-81).

 

Kreative verktøykonstruksjoner. Det var mange kreative verktøy-konstruksjoner, de aller fleste var handlaga.


Husskrue («donkraft») i Gamle Hvam museum (Dybdahl s. 141).

 


Skrutvinge av naturvokst tre, med heimedreid skrue. Fra Audun Dybdahls egen samling (Dybdahl 2021:87). 

 


Vaterpass på Sunnmøre museum, med innskrevet årstall 1813 (Dybdahl s. 125).

 

Verdifullt er det også Dybdahl tar med et kapittel om lagging og tønnelaging – fra tømmerstokk til tønne. Han tar også med litt om treskolaging og treskjæring.

Rikt illustrasjonsmateriale. De mange illustrasjonene er en stor styrke ved boka. Det store antallet gjør rett nok at mange bilder blir i minste laget. De mange illustrasjonene gjør det også vanskelig å få bildene og hovedteksten (brødteksten) til å henge sammen, teksten strekker ikke til, så en må blad litt fram og tilbake.

Bilder og tegninger er gjennomgående gode, men av og til yter de ikke full rettferdighet til gjenstanden, oftest fordi de er for små (og av og til for mørke). Uklarheter i teksten kan også forekomme. Jeg skjønte f.eks ikke umiddelbart hva en skjeggøks var for noe, av forklaringa som blir gitt.

Dette er likevel små skjønnhetsfeil som ikke reduserer verdien av denne boka (men er nyttige nok for anmelderen, som kan ha noe å anmerke).

Audun Dybdahl har gjort et stort arbeid, til glede og nytte for alle som har befatning med eller er interessart i eldre tiders trearbeid.

Johan G Foss

Trivelig årsmøte på Bessaker

Årsmøtet 2020, utsatt på grunn av koronaen, ble holdt i Vik/Bessaker grendahus i tidligere Roan kommune lørdag 12. september.

41 medlemmer hadde tatt turen til årsmøtet på Bessaker. Her er det kanskje årsmeldinga som blir gjennomgått. Foto: Fridtjof Simonsen.

Leder Johan G Foss ble gjenvalgt på årsmøtet, og det kom inn to nye medlemmer i styret: Bente Heggvik fra Hitra/Trondheim og John Ola Selbekk fra Lensvik (styremedlemmene Rigmor Aastum og Kristin Svendsen hadde takka nei til gjenvalg).

Vara-lista består nå av Eilert Bjørkvik, Johan Mjønes og Ernst Øyangen.

Fullt referat fra årsmøtet finner du i Nytt om Gammelt nr 3/2020.


Styrebordet med sekretær Helge Bueng, kasserer Eilert Bjørkvik, som her gjennomgår regnskapet, leder Johan G Foss og styremedlem Bernt Jørgen Stranden.

Etter sjølve årsmøtet presenterte Johan G Foss godbiter fra Fosens historie, og Helge Bueng fortalte om folk, bygder og heldelser i Roan.

De frammøtte gav uttrykk for at dette var et godt og trivelig årsmøte, med gode drøftinger, gode foredrag, god tid til å prate sammen – og god mat, servert av Rorbu-kroa.

Årsmøtemiddagen falt i smak. I forgrunnen Eilert og Astrid Marit Bjørkvik og Svein Henrik Pedersen.

Etter årsmøtet var det lagt opp til en utflukt opp til vindparken på Bessakerfjellet, der grunneier og nabo Thore Erling Pettersen orienterte. Mange av årsmøtedeltakerne benyttet anledningen til å oppleve en stor vindpark på nært hold.

Ingdalen i korte trekk

Av John Ola Selbekk

Ingdalen er ei grend beliggende sørøst i nå gamle Agdenes kommune, og har om lag 115 innbyggere. Ingdalen var en del av Stadsbygd kommune inntil 1964, men ble da slått sammen med Lensvik kommune og deler av Agdenes kommune til den gang nye Agdenes kommune.


Forsamlingshuset der årsmøtet skal holdes, ligger ved Ingdalselva, med fossen like ovenfor. Foto John Ola Selbekk.

Elva og fossen har en sentral plass i Ingdalens historie. Industriell aktivitet i området kan spores flere hundre år tilbake i tid. Det startet med sagbruksvirksomhet først på 1600-tallet. Senere i samme århundre skal det ha vært et møllested ved fossen. Mølledrift kom for alvor i gang fra midten av 1800-tallet og varte helt til nyere tid. Også fiskebein ble malt til mjøl. Videre var et vadmelsstamperi i drift en periode, Nedre Indahl Stampemølle. Så, i 1928, kom elektrisiteten til grenda. Ingdal kraftverk ble bygget ved fossen, og elektrisitet erstattet etter hvert vanndrift av sagbruk og møller, og ikke minst, – lysnettet ble bygget ut til å omfatte hele grenda.


Kraftstasjonen ved Ingdalsfossen som leverte strøm til grenda fra 1928.

Selv om Ingdalens store og frodige skoger var en kjent og attraktiv ressurs allerede i vikingetida, var det først på 16-hundretallet, når saga ble tatt i bruk til foredling av tømmer, at skogsvirke ble en viktig handelsvare. Ressurssterke byborgere kom inn som eiere og skummet fløten av skogsrikdommen.

Wilhelm A. Thams overtok, gjennom en leiekontrakt, det lille industriområdet ved Ingdalsfossen i 1860. Etter 6–7 års vellykket drift flyttet Thams til Orkanger og bygde opp Strandheim Brug. Driften av anleggene i og ved Ingdalselva ble etter hvert tilbakeført til de lokale eierne. Thams hadde fremdeles uthogstkontrakter, og tømmeret ble fløtet ut i fjorden og til Orkanger for foredling til trevirke for bruk i Thams sin satsing på husproduksjon. Det kan med en viss rett hevdes at Thamsdynastiets vugge står i Ingdalen.

Ingdalselva er et vassdrag på 12 kilometer, men var i utgangspunktet lakseførende kun et par hundre meter opp til fossen. Etter mange års arbeid med undersøkelser, fanging og utsetting av fisk, ble det i 2007 åpnet laksetrapp i Ingdalsfossen. Dette åpnet for at elva kunne bli en ny og spennende smålakselv.

For øvrig har fiske etter laks vært en svært viktig attåtnæring i Indalen. Flere laksevorper var i drift. Den første kilnota (enkeltnot) ble tatt i bruk omkring 1870, dobbeltnøter ble mer og mer vanlig etter siste verdenskrig. Vorpefiske, som krever vakttjeneste, ble etter hvert faset ut.

Området ved Ingdalsfossen har tilrettelagte kulturminner fra en svunnen tid med småindustri. I de senere år er fossen blitt en spennende kulturarena. Kibnebfestivalens «Fossajazz», med landskjente musikere, har samlet opptil 1.200 tilhørere. Den gamle kraftstasjonen har blitt brukt som utstillingssted for billedkunst.

Fra Fossajazz i 2012. Litt til venstre for midten i bildet skimtes laksetrappa.

Ingdalen hadde både rutebåtanløp, skole og lokalbutikk, men har forlengst mistet alt dette. Men grendas storstue, kirka, står støtt, sentralt plassert i bygda, godt synlig for kjørende langs fylkesvei 710. Ingdalen har hatt egen gravplass siden 1895, og etter lang planlegging og stor storstilt innsats ble kirka innviet og tatt i bruk i 1960. Imidlertid manglet kirka et orgel, men endelig, i 2006, kunne orgelmusikk fylle kirkerommet. Et gammelt pipeorgel fra orgelbanken på Austrått (Ørlandet) var tilgjengelig. Etter restaurering og installering var orgelet klar til bruk.

Skogsdrifttradisjonen lever videre i Ingdalen, om enn i mindre målestokk enn tidligere. Ved utløpet av elva, på et lite industriområde ved sjøkanten, er det helårlig sagbruksvirksomhet med foredling av tømmer. Også et av de gamle sagbrukene står her, og er fremdeles i bruk.

 

Innholdet i Årbok for Fosen 2020

Redaktører: Per Ole Sollie og Svein Henrik Pedersen

Johan G. Foss Da Elinus Jonsen braut eit kjønnsskilje i Slett-kirka i 1907 7
Ellen Grav Ellingsen
og Raymond Sauvage
De dødes hus
(om dødehuset fra vikingtida som er gravd ut på Vinjeøra)
9
Johan G. Foss Den før-metalliske jarnsteinen
(hva snøresteinene kan fortelle)
15
Geir Aas Romundset Det var en gang en prins
(om forliset av lystyachten Naz Perwers ved Hemnskjela i 1929)
31
Lars Rottem Krangnes Fullmektige Fosningar på 1500-talet
(om fosningenes representanter som klaga til kongen i 1557)
51
Harald Andresen Historien om Olbert Fredriksen
(om Blind-Olbert på Stadsbygda)
77
Jørgen Rosvold
og Lars Olsen
Istidskjempen i Stordalen
(om en svær ryggknokkel av en grønlandskval, 14000 år gammel, funnet ved Storvatnet i Agdenes)
81
Marcus M. Bull Kobberforekomster på Hitra  91
Ole Martin Haugaasen Losvesenets revolusjon 1880–1910
(med Halten losstasjon som eksempel)
 97
Folke Forfang Sagbruksdrift i Fosen 1610-1663 107
Per Ole Sollie Spanskesyken – pandemien for hundre år siden 127
Per Ole Sollie Teorien om det hemmelige katolske miljøet.på Austrått 139
Sarah Dahle Hermanstad Vrakplyndring på Trøndelagskysten: da «frække» mausundværinger plyndret handelsskipet Die Frau Magdalena i 1809 155
Fosen Historielag Årsmelding 2019–2020 167
Fosen Historielag Regnskap 2019 169