Bønder og husmenn under Storfosna setegård

Gårdene

Storfosna var en adelig setegård med et 30-talls underliggende gårder på Innhitra, Agdenes og Ørlandet på 1600–1700-tallet. Leilendingene på de nærmestliggende gårdene hadde pliktarbeid på Storfosna, de andre måtte betale «arbeidspenger» for å slippe.


Kartet viser underliggende gårder og gårdparter. De gårdene som utgjorde det opprinnelige godset (fra 1574), er markert med mørkere farge: Storfosna, Garten, Kråkvåg, Leksa og Værnes. To av de opprinnelige gårdene, Moldtua og Terningen, var allerede gått ut av godset i 1661. Kart ved Johan G Foss.

Husmannsplassene

Fra omkring 1800 ble de underliggende gårdene solgt unna, dels fordi økonomien på godset var anstrengt, dels fordi arbeidskraft kunne skaffes til veie på en enklere måte, gjennom å sette ned husmenn på Storfosna. Fredrik Nannestad var den godseieren som satsa stort på husmenn. Han satt med godset fra 1794 til han måtte gå fra gården i 1828. Han bygde også hus på mange av plassene, for å friste folk til å flytte dit. Da Nannestad gikk fra gården, var det nærmere 30 husmannsplasser på Storfosna.


Kartgrunnlag: Eivind Bremnes, Terje Sørensen, Bernt Jørgen Stranden. Noen få plasser har det ikke vært mulig å lokalisere.

Husmannsplassene

(Her kommer mer.)

Fosen – en adelsbastion nesten uten sjøleiende bønder

Det er to påfallende trekk ved Fosen når det gjelder eiendomsforholda på 1500- og 1600-tallet. Det ene er at adelen gjorde seg så sterkt gjeldende, og det andre er at det nesten ikke fantes sjøleiende bønder her. I 1661 hadde Fosen 91,7 % av alt adelsgods i Trøndelag, samtidig som bare 0,8 % av jorda i Fosen var på bøndenes hender (Audun Dybdahl). Nesten alle bøndene i Fosen var leilendinger.

Det er nærliggende å tenke at disse forholda hang sammen. Det gjorde de ikke. De hadde hvert sitt opphav.

 

Leilendingsvesenet var fullt gjennomført i Fosen allerede før reformasjonen. Leilendingsvesenet hadde ei rot heilt tilbake til kongenes beslaglegging av gods under rikssamlinga, men hovedrota til leilendingsvesenet var opphopinga av gods under kirka i katolsk mellomalder. Både fra krongodset, adelsgodset og bondegodset «lakk» det gods til kirka i form av sjelegaver, bøter eller anna, og der hopa det seg opp, bare unntaksvis gikk noe ut igjen. Til Reins kloster i Rissa kom det f.eks en stor adelig gave i 1479, da Ogmund Andersen Holk på Lauvøya i Åfjorden, gav gården til klosteret. Lauvøya var en gård på 3 spann.

Ved reformasjonen overtok kongen de svære bispe- og klostergodsa. Fra da av gikk lekkasjen andre vegen. Kongen brukte gods som betaling og belønning. En del gikk til adelen, men ved de store krongodssalga i 1660-åra og kirkesalga i 1720-åra gikk det meste til borgerlige godseiere.

Adelsbastion ble Fosen først ei tid etter reformasjonen. På 1600-tallet var det 4, eller i praksis 5, adelige setegårder i Fosen, med tilhørende gods (leilendingsgårder). Det var
Tøndel (Tynnøl) i nåværende Bjugn kommune,
Austrått og Storfosna i Ørland,
Holla i Hemne,
Reinsklosteret i Rissa.
Tøndel og Holla var avleggere av Austrått.


De adelige setegårdene i Fosen på 1600–1700-tallet.

 


Kart over området Brekstad–Austrått i 1800. Utsnitt av kart over Rissa kompanis område. Kartet er påtegna bygninger. For det meste er de sjablongaktige, men de mest kjente bygningene er gjengitt med en viss realisme. På dette utsnittet ser vi «Østerraad gaard» nede til høgre, med Austråttskogen bak, «Wæcklem Præs(te)gaard» og Veklem kirke oppe til venstre og «Giæst giver Sted Brækstad» nedafor. kartverket.no.

Men av de 4–5 adelige setegårdene på 1600-tallet var det bare Austrått som eksisterte før reformasjonen. Adelsfamilien på Austrått stod i ei særstilling blant adelen i Trøndelag, og familien dreiv storstilt godssamling i området omkring Austrått. Den første og største transaksjonen vi kjenner til, var da herrene på Austrått sikra seg omtrent heile Stjørna fra de kirkelige institusjonene i 1506. Austrått-godset ble en av de største godssamlingene i Trøndelag. Men godset til Reinsklosteret var større.

Tøndel, Storfosna og Holla ble etablert som setegårder i tiåra omkring 1600 og var gods av mer beskjedent omfang.

Reinsklosteret var hovedgård i et klosterlen som lå til lensherren i Trondheim fram til 1660, da det ble pantsatt og gikk over i privat eie. Men i praksis fungerte Reinsklosteret som en setegård med adelige rettigheter, bl.a med pliktarbeid fra leilendingene.

 


Kart som viser Tøndel gård i nåværende Bjugn kommune, Nes
gård og kirke, og bakerst Dypfest og Hellem
. Tøndel gård ble
herja av brann i 1792, og det er uvisst om de to sammenbygde
bygningene som kartet viser, er gamle eller nye. Utsnitt av kart
over Rissa kompanis område fra 1800. kartverket.no.


Kart som viser Storfosna gård, der hovedbygningen
hadde to sidefløyer. Utsnitt av kart over Rissa kompanis
område fra 1800. kartverket.no.

 

Ny adelig godsstrategi. Bøndene var ikke glade for å bli leilendinger under adelige setegårder. Etter dansk mønster begynte nemlig de adelige eierne å pålegge leilendingene sine en rekke ytelser som andre godseiere ikke kunne kreve: pliktarbeid på setegården, fôring av dyr, levering av ved, frakting av varer og skyss av folk. Adelige godseiere hadde også domsmyndighet over sine leilendinger og husmenn. De innkasserte da bøteinntekter o.a., og domsmyndigheten bidro også til at de adelige eierne hadde bedre tak på undersåttene sine.

Et adelig gods var på mange måter en stat i staten, og den adelige godsstrategien skapte en ny klasse av bønder: leilendinger som ble behandla på linje med husmenn.

Adelsveldet gjorde seg ikke like sterkt gjeldende i hele Fosen. Hovedbastionen lå i gamle Ørland prestegjeld, en stor bastion lå også i Rissa, og en mindre bastion i Hemne. Bastionene hadde gårder rundt omkring. Frøya og norddelen av Hitra var det eneste større området som slapp helt unna.


Kart som viser «Reens Kloster gaard»
og Rein kirke i Rissa. Hovedbygningen ser
også her ut til å være en bygning med to
sidefløyer
. Utsnitt av kart over Rissa
kompanis område fra 1800. kartverket.no.

 

Den gamle adelens tid er forbi. Omkring 1700 var det ute med den gamle adelen i Fosen. Setegårdene ble overtatt av borgerlige eller rang-adelige eiere, men ble i hovedsak drevet som før. Mye av adelspraksisen holdt seg 1700-tallet til endes, iallfall for Austrått og Storfosna, og falt bort først med salget av leilendingsgårdene, i hovedsak i første halvdel av 1800-tallet.

Fosens historie følger Fosen-adelens vekst og fall.

 


Foto av Austrått fra omkring 1870. Slik så herregården ut i slutten av vår periode (1720–1860). Da var all adelig virksomhet opphørt og alt underliggende gods solgt. Bilde henta fra Andersen og Bratberg: Austrått (2011).

 

Johan G Foss

Aldersfordelingen av befolkningen i Fosen 1801 og 2001

To svært ulike samfunn

Folketellinga i 1801 er den første tellinga som gir mulighet for å studere aldersfordelinga av befolkningen. På grunnlag av Statistisk Sentralbyrås bearbeiding av 1801-tellinga i 1980 kan vi lage dette diagrammet over aldersfordelinga i Fosen, fordelt på 15-årsgrupper.

Med samme aldersinndelinga får vi dette diagrammet for befolkningen i Fosen 200 år seinere, i 2001:

Diagramma får fram forskjellen mellom det før-moderne samfunnet med høg dødelighet, særlig banedødelighet, og låg levealder, særlig for mennene – og det moderne samfunnet der folk nesten ikke dør lenger, særlig ikke kvinnene. I dag er det låg dødelighet i alle aldersgrupper unntatt i avgangsklassen, som faller utafor dette diagrammet (den siste aldersgruppa, «60 år og eldre», er en tilslørende sekkepost; i dag trengs det flere aldersgrupper her: 60–74, 75–89, 90 –).

Status for Fosens historie 2

Økonomisk status pr 31.1. 2019

Fosens historie, bind 2 er for tida Fosen historielags hovedprosjekt.

Arbeidet med hovedtekstene har pågått sia høsten 2015 og er nå i sluttfasen. Arbeidet har gått på høgt gir. Prosjektet har blitt noe mer omfattende og tidkrevende enn vi så for oss i utgangspunktet, og framdrifta har siste året vært redusert på grunn av sykdom. Manuskript til de fleste kapitla er nå levert av de to forfatterne, bare ett gjenstår. Utgivelse av bindet skal etter planen skje høsten 2019.

Budsjettet for bind 2 av Fosens historie er på 2,05 mill kr. Lønnsmidler til forfatterne er budsjettert med 1,2 mill kr. Samla utbetaling i prosjektet fram til 1. jan 2019 er på 917.500 kr. Fosen historielag har båret 750.664 kr av kostnadene, men har nå brukt opp sine oppsparte reserver.

To søknadsrunder til næringsbedrifter og stiftelser i regionen har gitt en heller beskjeden uttelling, 11.000 kr. Historielagets medlemmer har bidratt med 20.900 kr.

Fra kommunene er det søkt om 12 kr pr innbygger. Fire kommuner har betalt sitt bidrag fullt ut – Osen, Roan, Hitra og Snillfjord.
De skal ha stor takk!

Fem kommuner – Indre Fosen, Agdenes, Bjugn, Frøya og Ørland – har betalt deler av sitt bidrag.
De skal ha takk for det de har betalt inn. Alle bidrag kommer godt med.

Hitra kommune gjorde følgende tilføyelse i sitt vedtak:
«Hitra kommune oppfordrer de andre kommunene om å bidra med sine respektive omsøkte beløp.»

Status for innbetalinger fra kommunene 31. jan 2019:

Innbetalt Fra Omsøkt Mottatt Gjenstår
2016 Osen kommune 11.712 1.1712 0
2016 Rissa kommune 79.536 25.000 54.536
2016 Roan kommune 11.532 11.532 0
2016, 2018 Agdenes kommune 20.532 4.000 16.532
2018 Hitra kommune 55.908 55.908 0
2018 Bjugn kommune 57.864 5.000 52.864
2018 Snillfjord kommune 11.784 11.784 0
2018 Frøya kommune 59.244 10.000 49.244
2019 Ørland kommune 63.492 10.000 53.492
Hemne kommune 51.108 0 51.108
Åfjord kommune 39.156 0 39.156
Sum   461.868 144.936 316.932

 

Økonomisk status pr 31. jan 2019:

Utbetalt i alt 917.500
Støtte fra kommunene 144.936
Støtte fra bedrifter 11.000
Støtte fra historielagets medlemmer 20.900
Underskudd (dekt av historielaget) 740.664

 

 

Fosens historie – regionhistorie for Fosen


Fosens historie – og Fosen historielag – dekker de 11 kystkommunene i Sør-Trøndelag (den nye kommunen, Indre Fosen, er ikke kommet med på overskitskartet vårt ennå). Dette området utgjorde i tidligere tider en enhet, Fosen fogderi. Vår, sommer og høst dro fogd og sorenskriver rundt i området og holdt ting (bygdeting). Både kildemessig og på andre måter byr det på mange fordeler å skrive historia for hele fogderiet. De 11 kommunene forvalter også en felles kulturarv – kystkulturen i Sør-Trøndelag. Åfjordsbåten er et uttrykk for denne felleskulturen. Det var mye som bandt sammen, og det var mye kontakt innad i området. Navn som Rissværingskeila og Stadværingskeila i fiskeværet Kya på Frøya er ett av mange vitnemål om det.

 


De seks prestegjelda i Fosen omkring 1800, Hitra, Hemne, Stadsbygd, Ørland, Åfjord og Bjørnør. Prestegjelda var store. Den kommune-ordninga som kom med det kommunale sjølstyret i 1837, bygde på de prestegjelda vi ser på kartet, og kommunene, eller herredene, ble derfor i første omgang svært store. Etter hvert ble de delt. I 1924 var tallet på kommuner i Fosen kommet opp i 22. I 1964 ble antallet redusert til 11. Disse 11 er påført kommunenummer på kartet over (nummer fra 1612 til 1633).
Tidligere var prestegjelda enda større. På reformasjonstida var det bare 4 prestegjeld i Fosen. Åfjord lå da under Ørland prestegjeld (visstnok til 1562) og Hemne under Hitra (til 1765).

 

Trenger vi regionhistorie, holder det ikke med bygdehistorie?

Vi trenger regionhistorie fordi mange temaer trenger en videre geografisk ramme enn en enkelt kommune for å kunne behandles skikkelig – eksempelvis arkeologi, samferdselshistorie, kulturhistorie. Bygdehistoria må suppleres med regionhistorie om det skal bli fullgod lokalhistorie.


Utviklinga av folketallet i de seks prestegjelda i Fosen 1701–1865. Når vi ser alle diagramma sammen, oppdager vi ulikheter som ett enkelt diagram ikke kan fortelle, og vi blir anspora til å finne ut hva som ligger bak ulikhetene. Slik er det på de fleste områder: Det er ved å sammenlikne med andre at vi lærer vårt eget å kjenne.

 

Fosens historie bind 1


Første bind av Fosens historie forelå i 2005. Tidsspennet her var stort, fra istida til 1730. Boka var et solid arbeid, skrevet av forfattere valgt fra øverste hylle, og med Kol­bjørn Aune som redaktør. Boka mark­erte et tidsskille for lokalhistoria i Fosen.

Arkeologene Kristian Pettersen, Kari Støren Binns og Kalle Sogn­nes skrev om den for­historiske perioden, og histor­ikerne Audun Dyb­dahl, Eilert Bjørkvik og Svein Bertil Sæther skrev om mellom­alder og nytid fram til 1730.

 

Fosens historie bind 2

Bind 2 dekker perioden 1730–1860. Arbeidet kom i gang høsten 2015, med Per Christ­iansen og Svein Henrik Pedersen som for­fattere, begge velrennomerte forfattere med stor produksjon bak seg. Bindet omhandler det førindustrielle samfunnet og beskriver den demografiske ut­viklinga i de ulike delene av fogderiet, næringsutviklinga, makt og eiendom, kirke og kristenliv, innbefatta Haugebevegelsen, samfunnsstyringa, og utviklinga av det offentliges ansvar og oppgaver, som skole, omsorgsvesen og kommunikasjoner. Utviklinga av byggeskikken, herskapskulturen og samenes historie blir også beskrevet. Johan G Foss er redaktør for bindet.

Kostnader og finansiering av Fosens historie bind 2

Prosjektet er kommet langt, de to forfatterne har levert sine manuskript (ett kapittel gjenstår). Utgivelse skal skje i 2019. Men prosjektet er ikke fullfinansiert. Opprinnelig var det kostnads­rekna til 2,5 mill kr. Det ble så tatt ned til 2,05 mill kr. Lenger ned kan vi ikke gå, om vi skal gi ut et historieverk og ikke et kompendium. Fosen historielag skal bidra med vel 1 mill, og har pr nyttår 2019 bidratt med 750.000.

Budsjett for bind 2

Kostnader
Lønn til forfatterne                           1.200.000
Tegner, grafiker                                     100.000
Redaktør                                                    50.000
Bilderettigheter                                        60.000
Trykking                                                   500.000
Markedsføring                                           30.000
Reserve                                                       110.000

Finansiering  
Fosen historielag                                   1.050.000
Kommunene – 12 kr pr innbygger        450.000
Fylkeskommunen                                      100.000
Fond og stiftelser                                       100.000
Private sponsorer                                       100.000
Salg av bøker, 1000 eks à 250 kr netto  250.000

Fosen historielag trenger støtte for å få gitt ut Fosens historie bind 2.

 

 

Litt mer om Fosens historie bind 2

Av Johan G Foss

Som redaktør av bindet har jeg lyst til å si litt om prosjektet, både om den historia som skal fortelles, og om hvordan vi har tenkt å fortelle den.

Her er mye interessant historie å fortelle! Perioden 1700–1860 er på mange måter en fryd for historikere å arbeide med. Det er en viss stabilitet og enkelhet over perioden, og den utgjør på en måte slutten på «gammeltida». Omkring 1860 skjer det mye nytt, samfunnet og livet omformes, og denne tida omtales gjerne som «hamskiftet».

Gammeltida – før hamskiftet. Det er altså tida før hamskiftet vi skal presentere her. Det er en inspirerende oppgave, fordi verden var så annleis, og fordi vi har så godt kildegrunnlag å arbeide ut fra. Forfatterne har gravd fram mye interessant stoff, og de oppdager stadig vekk hvor viktig det er å se lokalhistoria i et videre perspek­tiv enn en enkelt kommune.

Viktige nydannelser

Sjøl om det rådde en viss stabilitet, så skjedde det store og viktige nydannelser i perioden. Det var nå leilendingsvesenet ble avvikla og gårdbrukerne ble sjøl­eiere.  Røykstuene (ljorestuene) forsvant og peisen, murpipa og jernovnene tok over, og trønderlåna ble til. Det var også nå åfjordsbåten ble til. Det var nå folkekunsten hadde sin store blomstringstid. Og det var nå det gamle gårdsfellesskapet nådde toppen, med store, landsbyliknende fellestun på mange gårder. Det var nå skolen ble innført og folk ble leseføre. Det skapte et nytt grunnlag for opplysning – noe som bl.a bidro til å undergrave autoriteten til kongen og kirka. Hans Nilsen Hauge sprengte seg gjennom prestenes monopol på forkynnelse, og folkevalgte representanter sprengte eneveldet og innførte folkestyre – på riksplanet i 1814, på lokalplanet i 1837.

Åfjordsbåten var en av nyskapningene i vår periode. Åfjordsbåten avløste ifølge Jon Bojer Godal nordmørsbåten i Fosen i siste halvdel av 1700-tallet.

 

Særtrekk ved Fosen

Vi er på jakt etter det som særmerka Fosen i forhold til omkring­liggende områder, og vi leiter etter «kultursoner» innen fogderiet. Dialektforskjellene i Fosen kan trulig fortelle noe både om forbindelser utad og kultursoner innad.

Ett viktig trekk er at det fantes nesten ikke sjøleiende bønder i Fosen, nesten alle bøndene var leilendinger. Straks vi kommer over grensa til Nordmøre, eller over grensa til Namdalen, er det flust opp av sjøleiende bønder. I Fosen var det på midten av 1600-tallet omtrent ingen. Hva er historia bak det tapte bondegodset i Fosen? Det var i vår periode (1720–1860) at bøndene i Fosen ble sjøleiere.

Fosen utvikla ikke noe sentrum. Både Romsdal, Nordmøre og Namdal hadde gamle markedsplasser, og alle tre fikk kjøpstad/ladested, Molde og Kristiansund i 1742, Namsos i 1845. Fosen hadde ingen av delene. Fosens sentrum lå utafor Fosen, i Trondheim.

Fosen var en adelsbastion. Adelsveldet her ble bygd opp på 1500–1600-tallet og bygd ned igjen på 1700-tallet og første del av 1800-tallet. På 1600–1700-tallet var det 4–5 setegårder med adelige rettigheter i Fosen. Fire av dem lå på strekningen Rissa–Storfosna (les mer).

På 1700-tallet var det også mange ikke-adelige godseiere i Fosen, og mange handelsborgere. Dette gjorde at deler av fogderiet hadde stor tetthet av herskapsgårder – adelige setegårder, godseier-, borger- og embetsmannsgårder. Fosen var et kontrastenes rike, i spennet mellom husmann, leilending, godseier og embetsmann.


Storfosna var en av de adelige setegårdene i Fosen – Storfosna, Austrått, Tønnøl, Holla og Reinsklosteret. Storfosna var i mellomalderen kongsgård og administrasjonssenter, og det var Storfosna som ga navn til området, Fosen len, seinere Fosen fogderi. Storfosna ble adelig setegård i 1575. Tegninga et laga av Gerhard Schøning i 1774. Schøning skriver at mellomfløya var gammel, men «forbedret, med Paabygninger».

 

Byggeskikk

Det var stor forskjell på boligene til fattig og rik, og det skjedde store forandringer i byggeskikken i perioden. Det var nå trønderlåna ble til. Mange gamle låner er bevart, som Hovdestua på Ørlandet og Hopsjø-låna på Hitra.


Stua på Hove på Ørlandet før den ble flytta til Norsk folkemuseum i 1920-åra. Bygningen er en tidlig utgave av trønderlåna. Den høgre delen er fra omkring 1700, den venstre delen ble tilbygd omkring 1800. Delen heilt til venstre, med utoverbygd 2.-etasje, var sikkert en eldre loftsbygning som var flytta inntil. Foto i Gunnerusbiblioteket, NTNU.

 


Låna på handelsstedet Hopsjøen på Hitra, bygd ca 1730. Utoverbygd 2.-etasje var et gammelt trekk i byggeskikken. Foto: Johan G Foss, 1982.

 


Dette bildet fra Skage i Fillfjorden på Hitra viser flere hundre års bygningshistorie – og spennende hustyper. Oppe på bakken kneiser trønderlåna, bygd i to forfaringer på 1800-tallet. Til høgre står gammelstua, der 1.-etasjen kanskje er ei røykovnstue fra 1600-tallet. Nede ved sjøen ligger sjøhus av gammel type, naust med tømra gavler og ei brygge med svalganger. Foto: Johan G Foss, 1982.

 

Fellestun og gårdsfellesskap

Ett av fenomena som vi vil se nærmere på, er fellestuna og gårdsfellesskapet som fantes på mange gårder. Grande på Ørlandet hadde det største fellestunet, med over 50 hus i 1796. Hvordan var det å leve i et sånt tett samfunn? Gårdsfellesskapet og fellestuna var et «sjølgrodd sosialt  eksperiment» som nådde sitt maksi­mum i vår periode. Vi vil se nærmere på dette eksperimentets vekst og fall. Sluttstreken ble satt med utskiftningene fra 1860 og utover.

 


Kart over fellestunet på Grande på Ørlandet i 1796. Her hadde 16–18 gårdbrukere husa sine samla i ei tett klynge. Utsnitt av utskiftingskart.

 


Fellestunet på Flatval på Frøya ca 1900. Her hadde seks gårdsbruk husa samla i ei klynge.

 

Folkekunst


Hemne stod i ei særstilling i Fosen når det gjaldt folkekunst. Her en dekorasjon malt av Nils Olsen Brekken (1775–1864) fra Vinje.

Se mer om folkekunst i Fosen.

 

Kart – et viktig kildemateriale

På 1700-talet ble det tegna en mengde kart, til ulike formål. Karta ble tegna for hand og kopiert for hand. Bare noen ytterst få oversiktskart ble trykt. Karta kan være viktige historiske kilder. Vi gjengir her noen prøver, som alle hadde militært formål.


Et kart over Trondheimsleia, fra Røstøya til Beian, fra Johan Conrad Wodroffs kartbok fra 1744. Kgl. bibliotek, Kbh.

 


Utsnitt av kart over Bjørnør kompanis område fra 1800. Utsnittet dekker de sentrale delene av Roan sokn. Kartverket.

 


Utsnitt av kart over Bjørnør kompanis område fra 1800. Utsnittet dekker området fra indre Åfjorden til Stokksund. Kartverket.

 


Utsnitt av kart fra 1800 over Rissa kompanis område. Utsnittet dekker området fra Reinsklosteret til Storfosna. Tre av de adelige setegårdene i Fosen er med på utsnittet: Storfosna, Tønnøl og Austrått, i tillegg til Reinsklosteret. Kartverket.

Sjøkartlegginga 1785–1799. I åra 1785–1799 ble det gjennomført ei stor kartlegging av kysten av Sør-Norge, fra Halten til svenskegrensa. Denne kartlegginga foregikk med en nøyaktighet som tidligere var ukjent. Det ble brukt såkalt triangulering, og losene var pålagt å bistå kartmålerne med opplysninger og praktisk hjelp. Karta for vårt område, fra Halten til Kristiansund, var tegna av løytnant Niels Andreas Vibe, og ble reintegna på tre kartblad på tilsammen 2,4 x 1,8 meter(!) – med et vell av detaljer.


Utsnitt av Niels Andreas Vibes sjøkart fra 1786. Utsnittet viser Halten. På Husøya ser vi inntegna sju rorbuer. En ankerplass for skip er avmerka i Husøysundet, mellom Husøya og Reinsøya. Lenger nord ser vi Steinsøya, Rorsøya og Fuglholmen, og Lundøya lenger øst. Ei lei er angitt gjennom øygruppa, tett forbi Husøya og Reinsøya og ut gjennom Steinsøysundet.

 

Hvordan lage god regionhistorie?

Vi ønsker å beskrive forholda og utviklinga på en korrekt, god og oversiktlig måte, og på en måte som viser hvordan folk hadde det. Vi har et ønske om å komme menneskene tett inn på livet, og vi ønsker å gi leserne opplever. Vi vil også at historia skal gjøres forståelig. Vi vil prøve å forklare hvorfor forholda var som de var, og hva som dreiv fram endringene. Framstillinga skal gi innsikt og aha-opplevelser. I tillegg vil vi at boka skal være oversiktlig, ha god struktur og være lett å bruke også som oppslagsverk.

Fosens historie skal være til å få kunnskap og forstand av, til å få opplev­elser av, og til å ha praktisk nytte av.

Bygdehistorie og regionhistorie. Det er forskjell på disse to formene for lokalhistorie. Regionhistoria er mer sammenfattende, den gjengir ikke datagrunnlaget så detaljert som bygdehistoria. Overflod av detaljopplysninger i regionhistoria kan gjøre det vanskelig å få oversikt og følge trådene i framstillinga.

Dette er den ene fella regionhistoria kan gå i, detaljfella. Det interessante drukner i detaljer. Ei anna felle er abstraksjonsfella. Sammenfatninger, utviklingstrekk og årsaks­forklaringer kan gjøre at vi mister menneskene av syne. Begge disse fellene vil vi prøve å styre unna.

 


Også folkediktinga bandt Fosen sammen.
Guri Kunna var den fremste sagnfiguren –
kjent, frykta og avholdt i heile området.
Her er hun skulptert i betong av Petter Reppe,
Frøya. Foto: Johan G Foss, 2017.

 

Årboka 2017 – god, innholdsrik og variert

Her er fullt opp av artikler som det er en fryd å lese! I forordet trekker redaktørene fram tre av artiklene, som alle omhandler eldre historie:

● Øystein Ekroll har skrevet en artikkel om steinkirka på Rein i Rissa, ei korskirke som kom til å tjene som klosterkirke, og som ble ombygd og utvida i seinmellomalderen. Den må ha vært en av de mest særprega og interessante kirkebygningene i Norge i mellomalderen.

Til høgre: Modell av korskirka, slik den kan ha sett ut før den ble ombygd og utvida i seinmellomalderen. Illustrasjon fra artikkelen.

● Johan G. Foss har en artikkel om fiskevær, skreifiske og landvorde i Fosen på reformasjonstida. Artikkelen trekker fram interessant kildemateriale og inneholder et vell av verdifulle opplysninger om det som gjennom mange århundrer var den viktigste næringsveien for en stor del av befolkningen i regionen.

Allmenningen i Roan med Vedøya i bakgrunnen midt på bildet. Vedøya var et allmennings- og landvordevær som sammen med Grip gir nøkkelopplysninger om den gamle utrorsavgifta landvorde. Med disse opplysningene er det mulig å få kildene til å tale, få landvorda til å fortelle det den vet om  fiskevær og skreifiske i Fosen og Nordmøre i gammel tid – og det er ikke lite. Illustrasjon fra artikkelen. Foto Fjellanger Widrøe, 2000.

● Per Ole Sollie har skrevet en artikkel om den svenske teologen, kartografen og historikeren Olaus Magnus (1490–1557), som i 1518 var på reise i Nidaros erkebispedømme som pavelig avlatshandler – året etter at Martin Luther hadde slått opp sine teser mot avlathandelen i Wittenberg. Sollie framsetter en teori om at Olaus Magnus kan ha besøkt Fosen på denne reisa.
Til og med erkebiskoper kunne trenge avlat. Her er et avlatsbrev utstedt til erkebiskop Erik Valkendorf i 1518. Avlatsbrevet er en trykt «blankett» med plass til å skrive inn navn, beløp, lettelser og dato. Illustrasjon fra artikkelen.

Historie av «halvgammel» årgang er behandla i to interessante artikler:

● Svein Henrik Pedersen har skrevet om den særprega, åtte-kanta tømmerkirka i Hemne, som ble bygd i 1817, og som det i 2017 har vært feira 200-årsjubileum for.

● Arkeologene Anne Haug og Ingvild Sjøbakk har «vandra arkeologisk» på Stadsbygda i  Gerhard Schønings fotspor fra 1774.

Flere bidrag tar for seg emner fra vår nære fortid.  Av disse kan det være verdt å merke seg

● Sturla Leth-Olsens intervju med Hans Borgfjord i Bjugn, som er det eneste medlemmet av Fosen historielag som ble med helt fra starten i 1947 og som fortsatt lever,

● Ola Svein Stugus artikkel om kommunereformer på Fosen i 1960-åra,

● Arnfinn Voldens artikkel om fløting og framdrift av tømmer og ved i Snillfjord,

● Leidulf Hafsmos erindringer om sine barneår i Åfjord og Snillfjord.

Ønsker flere kvinnelige forfattere. Bare to av artiklene i årboka har kvinndelig forfatter. Det er redaktørene ikke fornøyd med, og de oppfordrer våre kvinnelige lokalhistorikere til å ta penn og PC fatt og skrive lødige lokal- eller regionhistoriske artikler, som gjerne inneholder både fosenhistoriske og kvinnehistoriske perspektiver!

Artiklene i Årbok 2017:

Th. Tøndel:  «Et besøk hos Lensvikens eldste mann»
Leidulf Hafsmo:  Barneår på Fosen
Elling Ellingsen:  «Den siste viking»
Sigurd Dahlen:  Glimt fra mitt
Alf Hammervold:  Gullringen fra Reinsklostret
Johan G Foss:  Fiskevær, skreifiske og landvorde i Fosen på reformasjonstida
Astrid Marit Bjørkvik:  To Lofotbrev fra Rissa
Harald Andresen:  Staværingen – båten som ble en legende
Arnfinn Volden:  Fløyting og framdrift av tømmer og ved i Snillfjord
Sturla Leth-Olsen:  Olav Stranden – den unge døde dikteren fra Bjugn
Steinar Wæge:  Ola Hageskal – minner fra krigsårene i Hemne
Sturla Leth-Olsen:  Hans Borgfjord – en kystbonde ser seg tilbake
Svein Henrik Pedersen:  Finn-Jonas – reindriftssame og storjeger
Svein Henrik Pedersen:  Litt om byggingen og utformingen av Hemne kirke
Øystein Ekroll:  Reinskloster før klostret
Anne Haug og Ingvild Sjøbakk:  I Gerhard Schønings fotspor
Ola Svein Stugu:  Kommunereformar på Fosen – eit tilbakeblikk
Per Ole Sollie:  Olaus Magnus og reisa til Norge i 1518
Morten Olsen Haugen:  Bibliografi 2017

Folkekunst i Fosen

1750–1850 var den store blomstringstida for norsk folkekunst.

Samanlikna med dei indre bygdene i Sør-Trøndelag er ikkje Fosen kjent som eit område med rik folkekunst. Men folkekunsten her er lite undersøkt. I Fosen historielag har det vore eit ønske å undersøke dette nærare.

Det er bakgrunnen for eit prosjekt som historielaget har sett i gang. Konservator Ola Grefstad og Johan G Foss har gjennomført tre turar og besøkt museums­samlingar på Fosenhalvøya, Agdenes (Lensvika), Frøya og Hitra, i tillegg til Trøndelag Folkemuseum på Sverresborg.

Ola Grefstad og Joar Tøndel på stabburstroppa på Frosta gård, Lensvik bygdemuseum, september 2017.

Dei kommunane som gjenstår, er Åfjord, Hitra og Hemne/Snillfjord. Hemne er rekna som det området som er rikast på gammal folkekunst i Fosen.

I Samlingane på Sverresborg er det også mange gjenstandar frå Fosen, som vil bli gjennomgått.

 

Fargane kjem inn i husa

Blomstringa av folkekunsten var ein del av ei større utvikling av kultur og leveforhold. Det var i denne perioden fargane kom inn i husa. I dei gamle røykstuene var det lite av dekorasjonar. Dei nye bygningane som kom på 1600- og 1700-talet med peis, murpipe og loft, skapte eit nytt tilvære for folk. Romma vart både røykfrie og lysare. Lysopningen i taket vart erstatta av vindauge i veggene som gav meir lys. Dermed vart det meir vits i å bruke måling og dekorere møblar og andre gjenstandar.

Dette er den bygningshistoriske bakgrunnen for den store blomstringa av folkekunsten. Treskjæring hadde ein drive med frå gammalt, no kom målinga og fargane inn i dekorasjonskunsten.


Da fargane kom inn i husa. Her er restar etter autentiske fargar frå midten av 1800-talet i ei fiskarbondestue frå Gurvikdalen på Frøya, no på Frøya bygdemuseum. Dører og dør­karmar er måla i brunt, dørfylling i blått, takbjelker i blått (ultramarin), himling og stussbrett i kvitt, stussbretta med grønn list nedst, mjølkehyller i mørk grønt (oppe til venstre). Også veggene har vore måla, med kvit limmåling, som det berre er restar igjen av. Fiskarbonden i Gurvikdalen hadde ei lys, fargerik og vakker stue den tid målinga var ny. Kjøkenet i bakgrunnen vart det verken spandert panel eller måling på (vi ser litt av grua til høgre og lofttroppa til venstre).

 

Folkekunst-prosjektet i Fosen –
12 samlingar besøkt pr 1. mai 2018

Samlingar som er besøkt og talet på gjenstandar som er fotografert:

Osen Bygdatun, Vingsandgården           12
Roan bygdetun, Utro                                 15
Bjugn Bygdatun, Mølnargården              21
Yrjar heimbygdslag, Ørland                     22
Uthaugsgården, Ørland                            25
Museet Kystens Arv, Indre Fosen           13
Litlenget, Rissa, Indre Fosen                   16
Frøya bygdemuseum                                 39
Lensvik bygdemuseum, Agdenes            28
Rissa bygdemuseum, Indre Fosen          63
Kystmuseet, Hitra (foreløpig)                  10
Sverresborg, Trøndelag folkemuseum   14
Diverse                                                         ca 50

I alt er omkring 300 gjenstandar som kan gå under nemninga folkekunst, fotografert og registrert. Da har vi rekna med ein del foto og opplysningar om folkekunst-gjenstandar som er komme frå privatpersonar i Fosen.

Alle stader vart det sett pris på besøket. Alle var interesserte i at skjulte skattar i samlingane blir trekt fram, og at vi kan få meir kunnskap om gjenstands­kulturen og folkekunsten i Fosen.

 

Materialet blir analysert

Ola Grefstad er no i ferd med å analysere materialet og prøve å trekke noen konklusjonar, m.a. prøve å finne ut kva som er laga i Fosen og kva som har komme andre stader ifrå, om det er noen lokale «hender» som går igjen i materialet, om omreisande kunstnarar har verka her og kvar desse i tilfelle kom frå. Var det slik som konservator Elling Alsvik har antyda, at Fosen var en kulturprovins av Orkdalsregionen?

Pr 1. mai 2018 har Grefstad kommentert godt over 100 gjenstandar. Det er eit viktig arbeid han gjer, ikkje minst for samlingane der gjenstandane hører heime. Dei vil få kommentarane hans, og dei vil også få tilbod om foredrag om materialet.

Eksempel på registrering og kommentar

Her er egistrering og kommentar til den første gjenstanden som vart fotografert på registreringsrunden 7.–9. august 2017:
Kråskap, skatoll, på Osen Bygdatun, Vingsandgården.

Fra museets registreringskort: Kråskap. Gjenstandsnr. OS-001. Høyde 205, bredde 120.
Innskrift i gult på dører oppe: «H.L.P.S  M.M.H.D.S. 1838».
Ifølge gammel protokoll: Henrik Lorents Pedersen Strand og Martha Margrethe Hansdtr. Strand.
Gitt av Magne Osen. Tidligere eier: Morten Henriksen.

Tilleggsopplysninger: Frithjof Aune opplyser at familien kom til Vingsand i 1840-åra. De kom opprinnelig fra Beitstaden, men flytta først til Strand i Osen og bodde der ei tid, før de flytta til Vingsand.

Ola Grefstads kommentar: Dette fine hjørneskapet ser ut for å være helt intakt og uforandret siden det var nytt i 1838. Det var nok helt moderne og på høyde med lignende type skap i samtida i hele Trøndelag. Det kunne f.eks vært både fra Orkdalføret og Rørostraktene når det gjelder utforming, dekor og maling/farger. I dørspeilene er det romber og ringer med rifler, dette er et dekorasjonsmotiv som er typisk for klassisismen i sent 1700-tall og empirestilen i første del av 1800-tallet. Den rett oppstående gjennombrutte karnissen [øverst] med tannsnitt-lister er og typisk for tida. Den brune treimitasjonsfargen og de sterke røde og blå fargene på fyllinger og listverk er og helt etter tiden. Skapet har skriveklaff og har nok hatt en hedersplass i interiøret. De rombeformede nøkkelskiltene, mulig i elfenben men helst i perlemor, er en fin påkostet detalj.
Familien på Strand kom flyttende fra Beitstaden, før de i 1840 åra flyttet til Vingsand. Men da skapet har initialer med S som familienavn, tyder det på at iallefall er skapet malt mens familien bodde på Strand i Osen, om det ikke er laget der, men det kan godt være at det også er laget der.

 

Gamle skjønnheiter fram i dagen

Sjøl om Fosen ikkje kan reknast blant dei store folkekunstområda, så er det funne mykje fint handverk, og det er ei glede å kunne vise fram noen av dei vakre gjenstandane som er registrert. Dette er ikkje Ikea-varer!

Det må understrekast at gjenstandane er gamle, falma og til dels skada. Vi må prøve å sjå dei gamle skjønnheitene for oss i sin ungdommelege glans, og prøve å sjå bort ifrå dei merka som tidas tann har sett på dei. Med litt databehandling kan vi også friske opp fargane.

Foto: Johan G Foss.

 


Detalj frå ei sengeside på Vingsandgården, Osen bygdatun (OS-493), med ein velforma navneinskripsjon, «Nekoline A.d. Wingsand». Eigaren var Nikoline Abrahamsdatter Vingsand (1819–1873). Sjå nøye på inskripsjonen. Den som har måla dette, har hatt kontroll over penselen!

 

Rosemåla dør frå eit kråskap på Osen bygdatun (OS-880). Ein vakker komposisjon av såkalla akantusrankar. Dette er fint målararbeid (fargane er her litt forsterka), men det aller finaste er treskurden. Dekorasjonen er først skore ut, og så måla. Dette kjem betre fram på detaljfotoet nedafor. Skapet er truleg laga i Orkladalføret, truleg i første halvdel av 1800-talet. Den symmetriske ranken som kjem opp frå ein vase, var eit typisk motiv der.


Detalj frå dekorasjonen ovafor. Her kjem både treskjæringa og målararbeidet klart fram, men også skadane og slitasjen. Og motthola.

 


Lite skrin med karveskurd i Johan Eian-stua på Utro, Roan bygdatun. Karveskurd, med mykje bruk av passar, var ein vanleg dekorasjonsteknikk i folkekunsten, særleg på Vestlandet og i kystområda. På dette skrinet er det også skåre inn hjarter, noko som kan tyde på at skrinet er laga som kjærleiksgåve (festargåve). Under lokket er forbokstavane A A D vakkert innskore (og årstalet 1888 påskrive med blå blyant, truleg seinare). Skrinet har også vorte måla med ein farge som ikkje er den opprinnelege.

 


Liten smørdall på Roan bygdatun, i Bakkastua på Utro (ROB-022). Heile dallen er berre 13 cm høg, og sida er laga av eitt trestykke. Botnen er «krympa» inn, ved at sida vart trutna i vatn, og den tørre botnen deretter pressa inn. Slike boksar blir kalla krympeboksar. På den eine sida er påmåla initialane «A J S R», i botnen innskåre «H C H» (sjå teikninga nedafor). Slik dallen framtrer i dag, kan den knapt seiast å vera pen, men i si tid var dette ein vakker, liten bruksgjenstand, med både skurd (utskjæringar) og måling. Målinga (mørk grønn med kvite bokstavar og brun ring øvst og nedst) er sikkert yngre enn skurden. Det var ofte at gamle, utskorne gjenstandar seinare vart måla.


Teikning av smørdallen (krympeboksen).
Teikning: LKH 1988

 


Side av sveipa korg i Bjugn Bygdatun (BJB-0147). Korga har opprinneleg hatt svidekor som sidan er måla over med enkel rosemåling, med fleirfarga blad og bærknoppar.

 


Mangletre i Bjugn Bygdatun (BJB-152). Mangletre vart brukt til å rulle (glatte) dukar, laken o.l. med. Dei vart ofte brukt som festargåve (forlovelsesgåve), og var gjerne vakkert utforma. På dette mangletreet les vi årstalet 1844 og namnet AneMartha (tydelegare vist på fotoet nedafor). Skjeraren har heva t’en i namnet og forma han som eit kors, sikkert ein sterkt meiningsberande detalj. Kanskje Ana Martha var haugianar? – Motten (borebilla) treivst godt ute på kysten og forsynte seg grådig av hus og tregjenstandar.


Detalj frå mangletreet BJB-152. Skore med stø og kjærleg hand.

 


Døroverdel, del av ein dørportal, frå ei stuelån på Bjugnholmen i Bjugnfjorden, no i Yrjar heimbygdslags samling (YHL-1642). Portalen har i tillegg sikkert hatt ei søyle på kvar side av døra. Portalen har vore måla, men målinga er bortslitt. Vi ser restar etter kvit måling, og etter marmorering i nedste feltet. Dekorelementa er i klassisistisk stil frå slutten av 1700-talet, med tannsnitt (øvst), bladverk, og ein medaljong, truleg med ein inskripsjon, opphengt i eit band i midten. Medaljongen har mest tuleg hatt årstal og forbokstavane til eigaren. På fornemme byhus i Trondheim kunne ein sjå slike portalar på 1800-talet, men denne kan godt vera laga lokalt.


Sveipa korg med fin rosemåling frå 1868 i Yrjar heimbygdslags samling (YHL-3242). Slike korger vart brukt som beiningskorger (til å bera selskapsmat i; fleire stader i Fosen kalt gåvåkorg), og var ein av gjenstandstypane som vart vakkert dekorert, først med sviordnamentikk, sidan med  rosemåling. Blåfargen her er typisk for tida rundt 1850. Dei to symmetriske greinene som går ut frå ei sentral rose og endar i naturalistiske roseknoppar, ser ut til å vera utført i tradisjonen etter den kjente rosemålaren Jens Christensen Blegen, frå Fåberg i Gudbrandsdalen, ein flink og produktiv målar som m.a. utførte store mårararbeid i Hemne kirke i 1817.


Kvardagskunst. Namnkavl på Uthaugsgården på Ørlandet, brukt som eigarmerke på sildegarn. Det er langsgåande hol igjennom kavlen, som «telna» på garnet gjekk gjennom. Denne kavlen tilhørte Kasper Ophaug og vart laga i 1874. Den som skar dette, truleg eigaren, hadde kontroll på kniven.


Måleri på ein sengekant på Uthaugsgården på Ørlandet. Måleriet skal vera av erkebispegården i Trondheim, men er det nok ikkje. Sengekanten har i tillegg inskripsjonen: «Olava Estensdatter Bakken – Aar 1851». Sengekanten er elles full av motthol.

 


Navneskilt frå båten «SEIONS LØVE» i Lofotdrift-utstillinga på Kystens Arv (namnet på båten var vel «Sions løve», tilsvarande den bibelske Sions vektar). Skiltet skal vera laga av Gerhard Hansvold. Båten skiltet var laga til, var bygd og heimehørande på Stadsbygda (bygd 1894). Men skiltet kom aldri i bruk på båten. Dei gotiske bokstavane er kreativt utforma, nesten til det uleselege. I folkekunsten finn vi slike bokstavformer i mange variantar.


Vevspjelk (vevtempel, vevspenne) i museet Kystens Arv, visstnok frå Hansvollen på Stadsbygda. Slike vart brukt til å spenne ut veven medan dei vov, slik at jarane på begge sider vart jamne. Vevspjelk var ei vanleg forlovelsesgåve og var ofte svært forseggjort. Initialane til jenta kunne vera skåre inn, slik som her – K O D H.

 


Smørform med utsøkt og spesiell treskurd i Rissa bygdemuseum (RIB-781), bl.a med «smetta rosett» i det andre feltet. På nedre kanten les vi speilvendt «B I D K 1847». Godt treskjærararbeid, dette!

 


Ølbolle fra 1700-tallet i Rissa bygdemuseum (RIB-118). Langs kanten har den inskripsjonen «A N N O 1761».


Bandgrind i Rissa bygdemuseum (RIB-534) med gjennombrotne, turbinaktige sirkelrosettar. God treskjæring, dette, òg! Bandgrinda har årstalet 1854, og på andre sida «M. N.D.». Bandgrinder vart brukt til å veva band med, hoseband f.eks.


Eine enden av ein gammal vevspjelk i Rissa bygdemuseum (RIB-122), med alderdommeleg treskurd, og med fiskar. Figurframstillingar som dette er heller sjeldne i folkekunsten, maritime figurar enda sjeldnare.

 


Smørfisk frå Djupdalen i Rissa, visstnok laga av Hågen Dybdahl (1839-1930), no hos Audun Dybdahl på Litlenget i Skaudalen. Den består av to former som kan fyllast med smør og leggast saman, og dermed forme smøret som en fisk.


Vakkert skatoll med bua skyvelokk på Litlenget i Skaudalen, laga i 1865. Skatollet har truleg vore på Litlenget sidan bruket vart etablert i 1882, og truleg er det den første oppsittaren, Andreas Olsen Skaug (1836–1903) som har fått det dit. Under lokket på den øvste skuffa står det skrive med blyant: «Andreas Olsen Skaug Skaudallen 1865 haver giordt Dette». Trass i namnelikskapen er det visst ikkje oppsitteren på Litlenget som har laga møblet. I Skaudalen finst det mange slike skatoll frå denne tida (Audun Dybdahl).

 


Sideplate av ei sveipa korg på Frostad gård, Lensvik bygdemuseum. Korga er ødelagt, men delar av den vakre dekorasjonen er bevart, og plata gir eit inntrykk av korleis slike korger vart laga.


Også hesten skulle ha fint utstyr. Her eit høvre, «sålå» (sele), med svarte blomsterrankar påmåla. På baksida les vi «Ole Olsen Frostad – 1844». Høvret befinn seg på Frostad gård, Lensvik bygdemuseum.

 


Smørform frå 1841 med mange figurmotiv i Frøya bygdemuseum (FR-108). Oppe til venstre les vi «1841» og «B I D E». Figurmotiv var ikkje så vanleg i folkekunsten, men her har vi fleire på eitt brett; ein jeger som skyt ein fugl, eit skip med rigg og anker, ei kvinne som står og kinnar smør, den norske løve, ei ku som står framfor krybba, og eit anker på kanten nede til venstre. Dei maritime figurane (skip, anker) knytter denne smørforma til kysten.


Bandgrind i Frøya bygdemuseum (FR-114), med blomsterdekor i fint utskåre og måla relieff. Midt i er det ei vogn med ein person som blir drege av to fuglar. Dette motivet kan vera henta frå ein omn som vart produsert ved Odals Verk i siste del av 1700-talet, der sideplata framstilte Venus som vart trekt av svaner. Desse omnane fanst det ein del av rundt omkring på bygdene.

 


Kråskap frå Ørlandet, måla i 1832, no på Sverresborg Trøndelag Folkemuseum. Skapet heng no i Kråkøystua frå Kråkøya i Roan. Skapet er halde for å vera måla av Johan Kristoffersen Solbu på Grande på Ørlandet, men han var fødd i 1826, i Orkdalen, og kom ikkje til Ørlandet før i 1847, så han kan vanskeleg ha måla skapet.

 


Inskripsjon og blomsterdekor på ei seng frå Grande på Ørlandet, no på Sverresborg Trøndelag Folkemuseum. Senga står i Kråkøystua frå Roan, men har nok ikkje hørt til der. Denne senga kan vera måla av Johan Kristoffersen Solbu. Han vart gift med ei enke på Grande i 1856.

 


Kvardagskunst. Inskripsjon på ein skyttel i Frøya bygdemuseum (FR-678a). Dei vakre bokstavane er skore inn med ei stø og kjærleg hand. Dette kan godt vera ei kjærleiksgåve. Inga jente kunne vel stå imot når ho fekk ei sånn gåve – der det vaks blad ut av bokstavane hennes! Det er så ein får tårar i auga.

 

Gamle, fine ting fins det mange av rundt om i heimane. Fosen historielag oppfordrar dei som har slike, til å fotografere dei og sende bilete og opplysningar til
Fosen historielag, post@fosen-historielag.no,
eller til Naustveien 179, 7100 Rissa.

Det same gjeld gamle bygningar, frå før 1860. Send foto og opplysningar til Fosen historielag.

 

Johan G Foss

De siste utgavene av Nytt om Gammelt

Her er de siste utgavene av Fosen historielags meldingsblad Nytt om Gammelt. Meldingsbladet kommer med to nummer i året, til årsmøtet om våren og til jul, med årboka. Helge Bueng, Åfjorden, er redaktør for bladet.

Nytt om Gammelt 1/2019

Nytt om Gammelt 2/2018

Nytt om Gammelt 1/2018

Nytt om Gammelt 2/2017

Nytt om Gammelt 1/2017

Nytt om Gammelt 2/2016

Nytt om Gammelt 1/2016

Nytt om Gammelt 2/2015

 

Arkeologiske artikler i Fosen historielags årbøker

 

Forfatter Tittel Årbok,
side
Th Petersen: Trekk fra oldtidens bosetning i Fosendistriktene 1947:9
Utsolgt
Sverre Marstrander: Fortidsminner. Registrering og fredning 1949:39
Utsolgt
Ingrid Sannes Johnsen: Runeinnskrifter i Fosen 1969:7
Oddmunn Farbregd: Arkeologisk utgraving på Å i Snillfjord 1971:15
Fredrik Gaustad: Noen skjelettbegravelser fra Ørlandet 1972:86
Fredrik Gaustad: Steinalderkunst fra Stadsbygd. Et helleristningsfunn på Rein 1976:105
Oddmunn Farbregd: Funn og fornminne på Selnes i Snillfjord 1978:31
Utsolgt
Kalle Sognnes: Steinalderens bergkunst på Fosenhalvøya 1979:7
Kalle Sognnes: Arkeologiske undersøkelser på Klakken i Bjugn 1980:51
Kalle Sognnes: Arkeologiske undersøkelser på Kråkvåg i Ørland 1986:7
Kristian Pettersen: På sporet etter de første fosninger 1991:27
Torunn Herje: Valseidet i Bjugn – et høvdingsete i eldre jernalder 1991:29
Inge Aarseth: Hvordan var det på Frøya før siste istid? 1995:17
Kåre Rokoengen og Marek E. Jasinski: Sagakongenes byggeaktivitet på Agdenes. Spor etter kong Øysteins havn i ord, jord og fjord 1996:7
Leif-Johan Igeltorp: Bronseøks fra Fevåg 1996:65
Merete Moe Henriksen: ”Til mat og klede den mann har trong som over fjell har fare”. Ferdsel og jernalderbosetning i Agdenes og Snillfjord 1998:7
Geir Grønnesby: Langhus fra eldre jernalder på Hovde 2000:41
Johan Anton Wikander: Solur eller kompassrose på Halten? 2003:7
Kalle Sognnes: Allmenningsværet i Roan – fiskevær gjennom tusenår 2005:7
Johan Anton Wikander: Solur eller kompassrose ved uthavnen Kråkvåg? 2005:23
Kristian Pettersen Anders Nummedal. Geologen og arkeologen som fant de tidligste spor etter mennesker i Fosen 2012:7
Leidulf Hafsmo: Varder og veter i Fosen 2014:69

Oversikt over Fosens forhistorie finner du ellers i
Fosens historie, bind 1 (2005).

Slik får du kjøpt bøker fra Fosen historielag